LESELYST

To kamerater blir kjent med ei ung jente på noe som kan minne om en isolatavdeling på et sykehus, Ihlan og Avram møter Ora. De er  avskjermet fra omverdenen, og forholder seg til hverandre inn og ut av feberdrømmer. Landet er Israel.

Tre tiår senere møter vi Ora igjen. Hun er mor til to, og venter sin yngste sønn, Ofer hjem etter endt militærtjeneste. De har planlagt å gå fottur sammen, men sønnen verver seg umiddelbart til et militært oppdrag. Familiens palestinske sjåfør kjører dem til oppmøteplassen. Vel hjemme bestemmer Ora seg likevel for å gå turen, ryggsekkene er pakket. Hun oppsøker Avram, og nærmest tvinger han med seg.

Ora har som andre israelske mødre engstet seg gjennom to sønners militærtjenester. I tillegg er hun litt shaky, hennes ekteskap er sannsynligvis over. Hun nekter å sitte hjemme alene og vente på dårlige nyheter. Hun gjør seg utilgjengelig og utsetter i det minste budskapet, men er fortsatt sårbar. Langs turstiene innvier Ora Avram gradvis i sitt liv og forteller om sønnen, og åpner både i bredden og på dypet for innsyn i moderskap og familieliv.

Bevegelsene i denne romanen, enten det er på bussen i Jerusalem, i bil gjennom kontrollposter, på vei til forbudte sykehus, på militært oppdrag eller langs turstier, understreker dynamikken og dramatikken knyttet ikke bare til det å leve i et land under sterkt press. Det understreker også de sammensatte relasjonene menneskene imellom. Først og fremst er dette et varmt portrett av en kvinne, av moderskap, av familieliv, men også av israelsk historie. David Grossmann gir et sjeldent innsyn i en moderne jødisk hverdag breddfull av engstelse, som det ellers er vanskelig å forestille seg. Det er nervepirrende lesning.

Grossman, David. En kvinne på flukt fra budskapet. Agora 2011.

Inger Johanne Rosland, bibliotekar

Verden finnes ikke på kartet er tittelen på ein diktantologi som kom ut på Oktober forlag hausten 2010. I antologien har dei to norske poetane Pedro Carmona-Alvarez og Gunnar Wærness valt ut dikt av 34 poetkollegaer frå mange stader på kloden. Dei har ikkje laga seg grenser for rettferdig fordeling med omsyn til nasjonar som er representerte eller til balanse mellom kjønn. Utvalskriteriet er enkelt: Det er gode, interessante og viktige dikt som skal visast fram. Saman med atten andre norske forfattarar og omsetjarar har dei gått djupt inn i orda og bileta og prøvt å sjå med eigne auge det den opphavlege forfattaren har sett. Og så gjendikta og gjenskapt på sitt eige morsmål. Ei krevande kunstart!

Like plutseleg er vi tilbake i Norden igjen. På sidene 281 til 290 presenterer den norske forfattaren Gunnhild Øyehaug (f. 1975) den finlandssvenske forfattaren Catharina Gripenberg (f. 1977). Øyehaug har valt ut seks dikt for omsetjing frå to diktsamlingar, med Gripenberg som konsulent og samtalepartnar. I introduksjonsteksten (klokeleg nok plassert etter dikta) viser ho kor glad og fascinert ho er over å ha oppdaga sin finlandssvenske kollega. Ho skildrar den elektriske stemninga som oppstod då Gripenberg las for publikum på Bergen poesifestival i 2002, deretter samanfattar ho forfattaren sitt univers, som verkeleg strekkjer seg frå insekta i sanden til Gagarins erfaringar frå verdsrommet. To av dikta spelar mot tekstar av Edith Södergran og Virginia Woolf, og forholdet mellom liv og litteratur er i sentrum. Ifølgje Øyehaug er Gripenbergs varemerke "ein prikkande og lysande poesi, ulikt alt anna".

Det er lovande at unge poetar møtest og undersøkjer kvarandre sine litterære prosjekt og prøver ut kvarandre sine språk. I tillegg til den litterære verdien tenkjer eg at det sanneleg også kan vere håp for bruk av nabospråk som kommunikasjonsmiddel i Norden i framtida òg.

Med havet i hånden er biletkunstnaren Odd Sivertsens fyrste og hittil einaste roman, utgitt i 2008. Kanskje byggjer han på minne frå sin eigen barndom? Hovudpersonen Hans veks opp i Skibotn i Nord-Troms på 1950-60-talet. Romanen skildrar heimeliv, bygdeliv, skulegang, ungdomskultur og læstadianisme. Mykje er i endring, og Hans lærer at ikkje alt skal snakkast høgt om. At hans eigen morfar var svensk same, og at han altså sjølv er av samisk opphav, veit han ikkje før mor hans langt om lenge finn tida inne til å fortelje han det. Hans stiller mange spørsmål, og han vil finne sin eigen veg! Han ser på havet, fjella og himmelen og undrar seg over kjærleiken og alle mysterium i livet, men er sjølvbevisst nok til å seie at han har "havet i hånden". Mot slutten av romanen skal Hans reise ut av bygda for å gå på folkehøgskule. Som lesar trur eg absolutt at han finn sin eigen veg.

Den nystuderte svenske fotografen Andreas Sarri var i 2001 tilbake i egne hjemtrakter i Nord-Sverige. Han besøkte brødrene Bertil og Ivar Wiertotak, som bor på sørsida av Báittasjávri i Gällivarre kommune, i nærheten av Nikkaluokta. Wiertotak er et stedsnavn med samiske røtter, som betyr at det skal bli oppholdsvær - a change in the weather, heter det i den engelske undertittelen.

Sarri fotograferer brødrene i løpet av et år. Kalenderen på veggen viser februar 2001, og sola er tilbake etter mørketida. Fargebildene er jordnære og kjennes varme. Fotografen holder seg tett til dagliglivet og nært til huset.  Mennene lever med årstidene uten innlagt vann og strøm. Arbeid med ved, saging, vannhenting og transport med snøscooter er observert og dokumentert. Hjemmet er enkelt og slitt, to senger etter hverandre, tepper, tekstiler, reinskinn. Luktene fra det store kjøkkenet kan kjennes og ses, grønne skapdører, ild i vedkomfyren, vaskebøtte, sukkerskål, melkepapp, kaffekopp. Selv ikke den hvite sneen kan vaske bort den inngrodde skitten dagliglivet etterlater seg. Dette er en fotografisamling uten kofter og søljer. Den lukter jord, innboddhet og viser livet i et hus i Borrásgorsa rundt siste milleniumsskifte. Brødrene deler enkle observasjoner med leseren - etter sju snøfall er vinteren der. Men kreftene tar snart slutt. 

Kanskje har forfatteren rett i at dette er en historie som vil bli glemt, men den er godt antydet og fortalt. Boka har tekst på nordsamisk, svensk og engelsk, og kan lånes på Sametingets bibliotek.   Andreas Sarri. Wiertotak. Iđut 2010.

Inger Johanne Rosland, bibliotekar

En venninne anbefalte meg å lese denne boka, da den blant annet handler om å leve i et ashram i 3 mnd. Siden jeg er yogaentusiast tenkte hun jeg ville like den. Så jeg ga den en sjanse. Det er jeg glad for.

Boken handler om forfatteren selv, Elizabeth Gilbert, som har alt og finner ut at hun ikke ønsker det. Det blir skilsmisse av den vonde arten og påfølgende depresjon. Det er da hun finner ut at hun skal vie ett år av sitt liv helt til seg selv. Hun deler det opp i 3: en del i Italia for å finne nytelse og lære seg italiensk, en del i India for å meditere og leve i et ashram og en del i Indonesia for å lære balanse i livet av en gammel medisinmann. Boken har 108 kapitler, like mange som en bønnemala har perler. Det kunne fort blitt litt Paulo-Coelho-og-Alkymisten-følg-dine-drømmer-aktig over hele boka, men blir det (heldigvis) ikke; jeg er ganske lei bøkene til før nevnte. "Spis, elsk, lev" handler definitivt om å finne lykken i seg selv, om å tørre å bli kjent med seg selv, og om å leve livet "her og nå". Hvem er du viss du skreller vekk sivilstatus, yrke, hårfarge, m.m….? Hun bruker gjerne bilder for å vise hva hun mener. Som f.eks når hun forteller om venninnen som var på ferie og uttrykte et sterk "Åh - jeg håper jeg kommer tilbake hit en gang!". Hvorpå vår kloke forfatter stiller spørsmålet: Kan du ikke ihvertfall være glad for at du er her nå? Joda - boka er lettlest og til tider ganske lett å "gjennomskue", men jeg bryr meg ikke, for jeg er allerede fanget: Jeg fikk lyst til å spise meg fet i Italia og meditere i India (er litt usikker på Indonesia, men den delen var også fin å lese). Jeg ble antagelig bittelittegranne forelsket i forfatteren. Jeg fikk ihvertfall lyst til å bli kjent med henne og prate med henne om De Store Spørsmålene over en kopp cappuchino og et stort kakestykke. Eller to flasker med vin. Hun er ærlig og direkte; hun kan meditere i timesvis (herregud, - erremulig?!), men hun gjør det ikke med letthet, og hun både skulker og snubler i sin søken. Gilbert blir aldri FOR privat og klam når hun skriver om sitt år på leting etter blant annet Gud og balanse i livet, heller ikke når hun beskriver hendelsene som førte til at hun la ut på reise. Selv gudepratet ble ikke for klamt for en "hedning" som meg selv. Det er godt gjort.

Mer om boken på forfatterens hjemmesider:
http://www.elizabethgilbert.com/eatpraylove.htm
 

"Kvinnen fra månen" av Milena Agus  er en liten bok, i den forstand at det er få sider og det står lite på hver av dem. Det er allikevel ikke en liten bok hva innhold gjelder; her er fortellingen om Sardinias historie og kultur, kjærligheten og mangel på sådan, livet, familiehistorier, galskap og mye mer. Først og fremst er det historien om Bestemor, som fortelleren er så glad i og har fått vite så mye om. Bestemor som ble tatt for å være gal, som forsøkte å ta livet av seg til stadighet, som skrev heftige kjærlighetsdikt til potensielle friere og som til slutt giftet seg med Bestefar av praktiske årsaker, - og om hennes store kjærlighet Veteranen, som hun møtte på Kurbad som hun ble sendt til for å bli kvitt nyrestener. Fortelleren, Bestemors barnebarn, har fått vite alt dette av Bestemor - men hun vet allikevel ikke alt, og ikke før på siste side får vi avslørt den virkelige sannheten om den så høyt elskede Bestemor.

En herlig bok som leses i ett strekk! Søt, sjarmerende fortellerstemme som driver deg igjennom boken - og det er fort gjort å drømme seg til vakre italia ….

Hjertets sted av Steinunn Sigurdardóttir handler om en fortvilt aleneforelder og tenåringsmor, Harpa Eir, som forsøker å redde sin 15-årige datter ut av et miljø med rus og dårlige kamerater i Reykjavik. Datteren Edda har forvandlet seg fra å være sin mors lille solstråle og gledesspreder i barndommen til å bli et ungdomsmonster med Islands sureste rygg. Livsstilen hennes er så nedbrytende at det står om livet. Sammen med en god venninne tar Harpa Eir datteren med til sine slektninger øst på Island, og romanen forteller om reisen deres i bil gjennom et dramatisk landskap befolket av alver og småfolk.

For leseren er turen ganske eventyrlig, med eventyrets innslag av prøvelser helten skal gjennom og reisefølgets møter med mange underlige personer langs veien. Det gir en ekstra dimensjon til historien å vite at islendingenes tro på alver og underjordiske er seiglivet og vedvarende. Synsvinkelen ligger hos Harpa Eir som i smug er forfatter og gjemmer diktene sine i skittentøykurven slik at ingen skal finne dem. Inni seg skriver hun hele veien fortellingen om sitt liv, som hun utenfra som betrakter litt sørgmodig, men med mye humor. Samtidig som Harpa Eir strever med forholdet til Edda, har hun en innvendig dialog med sin egen avdøde mor som hun hadde et anstrengt forhold til. Selv om bokas ytre handling bare strekker seg over et par dagers reise, så gir den indre fortellingen om Harpa og Edda et tilbakeskuende oversyn på kvinnene og deres slekt. Etter min mening er dette et svært vellykket forfattergrep. Romanen var aldri kjedelig, men tvert i mot svært engasjerende; munter og sørgelig på en gang. Språket er lyrisk og lydrimende, og det står mye å lese mellom linjene. Jeg er så GLAD for at jeg tok i mot lesetips fra en deltaker i lesesirkelen ved Vadsø biblotek! Ellers ville jeg gått glipp av denne vidunderlige boka. Og slutten var helt etter mitt hjerte…

Under lesningen ble jeg minnet om en annen svært god bok jeg leste for et par år siden: Amerikansk pastorale av Philip Roth. Handlingen i denne boka er hentet fra et velstående miljø på den amerikanske østkysten. Bokas jeg-person er forfatter. Han får i oppdrag å skrive biografien til en vellykket forretningsmann, Seymore "Swede" Levov, som er bokas egentlige hovedperson. Forfatteren og forretningsmannen gikk på skole sammen under krigen. Swede var populær og en fremragende idrettsmann. Senere giftet han seg med Miss New Jersey, og sammen levde de et tilsynelatende idyllisk familieliv sammen med datteren Merry. "Pastorale" i bokas tittel betyr "hyrdedikt; eller sangspill med idyllisk, landlig motiv, en instrumentkomposisjon med fredfull, idyllisk stemning". Men Merry vokste opp og ble terrorist og seinere prostituert og stoffavhengig. Denne boka grep meg totalt mens jeg leste den, boka krevde all min oppmerksomhet og jeg hadde den i tankene hele tiden underveis og lenge etter at jeg var ferdig med den.

I begge romanene vil foreldrene gjøre alt for å redde sine barn. Både Harpa og Swede går ned i underverdenen for å berge døtrene sine. Begge romanene presenterer hovedpersonene som ledd i en generasjonskjede, men i svært forskjellige samfunn. Som leser fattet jeg håp for Eddas framtid på Island. Hennes mor er en fattig hjelpepleier, men de sterke båndene til familien og naturen gjør at hun allikevel har ressurser. Antakelig går det mye verre for Seymores Merry. Innvandrerbakgrunn, idrettskarriere og sterk arbeidsetikk hjelper ham ikke med å redde datteren i det fragmenterte USA der samfunnsidealene står for fall under og etter vietnamkrigen. 

Begge bøkene anbefales på det varmeste.

Jeg leste en anbefaling av denne boka en gang, registrerte tittelen bak øret og glemte den. Så fant jeg den på hylla i biblioteket en dag jeg gikk og lurte på hva jeg skulle lese, tok den med hjem, åpnet første sida og leste.

"Døren" handler om et 20 år langt forhold mellom en forfatter som er i ferd med å slå igjennom og hennes hushjelp. Skjønt, hushjelp er en "understatement"; Emerenc, som hun heter, er så mye mer - og det er henne jeg som leser blir mest interessert i. Emerenc sover ikke i seng, hun tar seg bare en kort hvil innimellom, hun jobber døgnet rundt med å holde gatene frie for snø eller løv (eller hva det nå enn er som må unna gatene), hun steller for flere hus; hun er et skikkelig arbeidsjern. Når forfatterfruen og mannen får anbefalt Emerenc, blir de først vurdert svært nøye, så godkjenner hun dem og sier sin pris. Den er stiv. Den er verdt det. Emerenc holder orden på huset, til gangs, - forfatteren og hennes mann blir fort avhengig av Emerenc sine tjenester, og de finner seg i hennes mange lyter. Jeg nevner noen: Emerenc kommer når hun vil, gjerne til de merkeligste tidspunkter, hun kjefter og smeller, hun bringer de snodigste - og noen ganger veldig stygge - gaver som hun plasserer rundt i huset, -  ikke sjelden blir det krangel. Hver gang er det Emerenc som går av med seieren, og forfatterfruen virker smålig og lite forståelsesfull. Det er en snodig maktbalanse i forholdet, - her er det hushjelpen som legger premissene. Allikevel utvikler det seg et spesielt vennskapsforhold mellom de to damene, basert på tillit og gjensidig respekt. Gjennom hele boken henger spørsmålene der: Hvem ER egentlig Emerenc, hvor kommer hun fra, hvilke fortid har hun - og hvorfor slipper hun aldri noen innenfor døren sin. HVA eller HVEM skjuler hun bak døren?

Jeg åpnet boka og leste. Jeg slukte fortellingen. Nå sitter jeg igjen med en fantastisk leseropplevelse - og er, som alltid, på jakt etter nye. Før det skjer må jeg fordøye Emerenc litt til.  Hun anbefales på det varmeste.

Etter at Einar Már Guðmundsson besøkte Biblioteket i Vadsø fikk jeg lyst til å lese mer islandsk litteratur. Jeg leste Islands klokke da jeg var 12-13 år, og da syntes jeg boka var FÆL! Personene var fattige og ynkelige, og jeg var nok mer på jakt etter en romantisk historisk roman. Islands klokke  er en historisk roman, men mer realistisk enn jeg var vant til. Handlingen foregår tidlig på 1700-tallet. Kongen har gitt handelsprivilegiene på Island til en gruppe handelsmenn som forvalter monopolet knallhardt. Befolkningen sulter og tigger og dør. Samtidig lever hoffet i København i sus og dus, og handelsmennene har det heller ikke så verst. Parallellene til Finnmark i samme periode er egentlig slående.

Som voksen leser synes jeg dette er en alldeles strålende bok. Den er morsom og tragisk og svært poetisk. Laxness’ humor er underfundig, og jeg tok meg mange ganger i å humre høyt for meg selv mens jeg leste. Handlingen foregår på svært mange plan, uten at jeg skal beskrive den nærmere her.  Persongalleriet er stort og rikt, men leseren introduseres for tre hovedpersoner, som har hver sine hovedkapitler i boka:

Jon Hreggvidsson er en fattig faen, en småbruker og sauebonde som blir dømt til døden for mord. Jon eier ikke nåla i veggen, men kan utenat de gamle Pontus-rimene og regner seg som en ættling av Gunnar på Lidarende. Jeg leser ham som det personifiserte Island, fattig på gods, men rikt på kultur. Snøfrid Islandssol er en høyættet islandsk kvinne, en svært sammensatt person som i sin ungdom hadde et kjærlighetsforhold til den tredje hovedpersonen, Arnas Arnæus. Arnas har en sjelden høy posisjon for en islending. Han er kongens rådgiver i islandske saker. Dessuten er han en lidenskapelig samler av gamle håndskrifter og islandsk litteratur.

Arnas-skikkelsen er en skjønnlitterær beskrivelse av Árni Magnússon (1663-1730) som har en stor del av æren for at vi i dag kan lese Eddadiktene, f.eks. Han brukte livet sitt til systematisk å samle inn håndskrifter og litteratur på Island. Her beskrives Árni i Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/%C3%81rni_Magn%C3%BAsson

Wikipedia-artikkelen viser også at Islands klokke  antakelig var et viktig politisk innlegg i sin samtid, i debatten om tilbakeføring av Islands kulturarv fra København. Halldór Kiljan Laxness fikk Nobel-prisen i litteratur i 1955, bl.a. for Islands klokke. Som sagt, denne boka likte jeg utrolig godt, og anbefaler den varmt videre til nye lesere!

To hus og to kvinner. Veronika, den yngste, har dyp kjærlighetssorg, og er nettopp kommet til trakten. Den gamle kvinnen i nabohuset, Astrid, har bodd der nesten alltid. Hennes historie avdekkes etterhvert i sin gru og glede, mest det første, på en stillferdig måte, samtidig som livene deres vikles inn i hverandre. Det finnes fellestrekk. Mødrene forsvant tidlig ut av bildet.

I sin sorg er Veronica ikke så opptatt av uvesentlige saker, som f. eks. hva andre måtte mene om nabokona. Hun er i huset i Hälsingland for å skrive. For henne er det naturlig å ta kontakt med den fastboende i det andre huset. Hun banker på og de to kvinnene får etter en famlende start en rørende fortrolighet. Astrid har levd utsatt og vært mye alene. Vennskapet innebærer for henne en menneskeliggjøring og en forsoning med seg selv. Hun setter ord på det som har skjedd henne, forteller bruddstykker av sin livshistorie der noen av hendelsene er tydeligere enn andre. De to lager mat, Astrid tar Veronika med til hemmelige steder. 

Ord fra svensk litteratur følger teksten, og understreker en varsom fortrolighet. Tittellinjen er hentet fra Karin Boyes dikt, Min stackars unge… For i denne historien er det synd på menneskene. Men språket og fellesskapet  virker helbredende og gir håp.  En vakker tone i denne alvorlige boka. De to kvinnene som tilfeldigvis er naboer en kort stund, får en betydning for hverandre som også gir mening, spenning og intensitet til historien som på mange måter handler om ekstrem forsoning.
 

Linda Olsson. La meg synge deg stille sanger

Inger Johanne Rosland, bibliotekar