LESELYST

En venninne anbefalte meg å lese denne boka, da den blant annet handler om å leve i et ashram i 3 mnd. Siden jeg er yogaentusiast tenkte hun jeg ville like den. Så jeg ga den en sjanse. Det er jeg glad for.

Boken handler om forfatteren selv, Elizabeth Gilbert, som har alt og finner ut at hun ikke ønsker det. Det blir skilsmisse av den vonde arten og påfølgende depresjon. Det er da hun finner ut at hun skal vie ett år av sitt liv helt til seg selv. Hun deler det opp i 3: en del i Italia for å finne nytelse og lære seg italiensk, en del i India for å meditere og leve i et ashram og en del i Indonesia for å lære balanse i livet av en gammel medisinmann. Boken har 108 kapitler, like mange som en bønnemala har perler. Det kunne fort blitt litt Paulo-Coelho-og-Alkymisten-følg-dine-drømmer-aktig over hele boka, men blir det (heldigvis) ikke; jeg er ganske lei bøkene til før nevnte. "Spis, elsk, lev" handler definitivt om å finne lykken i seg selv, om å tørre å bli kjent med seg selv, og om å leve livet "her og nå". Hvem er du viss du skreller vekk sivilstatus, yrke, hårfarge, m.m….? Hun bruker gjerne bilder for å vise hva hun mener. Som f.eks når hun forteller om venninnen som var på ferie og uttrykte et sterk "Åh - jeg håper jeg kommer tilbake hit en gang!". Hvorpå vår kloke forfatter stiller spørsmålet: Kan du ikke ihvertfall være glad for at du er her nå? Joda - boka er lettlest og til tider ganske lett å "gjennomskue", men jeg bryr meg ikke, for jeg er allerede fanget: Jeg fikk lyst til å spise meg fet i Italia og meditere i India (er litt usikker på Indonesia, men den delen var også fin å lese). Jeg ble antagelig bittelittegranne forelsket i forfatteren. Jeg fikk ihvertfall lyst til å bli kjent med henne og prate med henne om De Store Spørsmålene over en kopp cappuchino og et stort kakestykke. Eller to flasker med vin. Hun er ærlig og direkte; hun kan meditere i timesvis (herregud, - erremulig?!), men hun gjør det ikke med letthet, og hun både skulker og snubler i sin søken. Gilbert blir aldri FOR privat og klam når hun skriver om sitt år på leting etter blant annet Gud og balanse i livet, heller ikke når hun beskriver hendelsene som førte til at hun la ut på reise. Selv gudepratet ble ikke for klamt for en "hedning" som meg selv. Det er godt gjort.

Mer om boken på forfatterens hjemmesider:
http://www.elizabethgilbert.com/eatpraylove.htm
 

Hjertets sted av Steinunn Sigurdardóttir handler om en fortvilt aleneforelder og tenåringsmor, Harpa Eir, som forsøker å redde sin 15-årige datter ut av et miljø med rus og dårlige kamerater i Reykjavik. Datteren Edda har forvandlet seg fra å være sin mors lille solstråle og gledesspreder i barndommen til å bli et ungdomsmonster med Islands sureste rygg. Livsstilen hennes er så nedbrytende at det står om livet. Sammen med en god venninne tar Harpa Eir datteren med til sine slektninger øst på Island, og romanen forteller om reisen deres i bil gjennom et dramatisk landskap befolket av alver og småfolk.

For leseren er turen ganske eventyrlig, med eventyrets innslag av prøvelser helten skal gjennom og reisefølgets møter med mange underlige personer langs veien. Det gir en ekstra dimensjon til historien å vite at islendingenes tro på alver og underjordiske er seiglivet og vedvarende. Synsvinkelen ligger hos Harpa Eir som i smug er forfatter og gjemmer diktene sine i skittentøykurven slik at ingen skal finne dem. Inni seg skriver hun hele veien fortellingen om sitt liv, som hun utenfra som betrakter litt sørgmodig, men med mye humor. Samtidig som Harpa Eir strever med forholdet til Edda, har hun en innvendig dialog med sin egen avdøde mor som hun hadde et anstrengt forhold til. Selv om bokas ytre handling bare strekker seg over et par dagers reise, så gir den indre fortellingen om Harpa og Edda et tilbakeskuende oversyn på kvinnene og deres slekt. Etter min mening er dette et svært vellykket forfattergrep. Romanen var aldri kjedelig, men tvert i mot svært engasjerende; munter og sørgelig på en gang. Språket er lyrisk og lydrimende, og det står mye å lese mellom linjene. Jeg er så GLAD for at jeg tok i mot lesetips fra en deltaker i lesesirkelen ved Vadsø biblotek! Ellers ville jeg gått glipp av denne vidunderlige boka. Og slutten var helt etter mitt hjerte…

Under lesningen ble jeg minnet om en annen svært god bok jeg leste for et par år siden: Amerikansk pastorale av Philip Roth. Handlingen i denne boka er hentet fra et velstående miljø på den amerikanske østkysten. Bokas jeg-person er forfatter. Han får i oppdrag å skrive biografien til en vellykket forretningsmann, Seymore "Swede" Levov, som er bokas egentlige hovedperson. Forfatteren og forretningsmannen gikk på skole sammen under krigen. Swede var populær og en fremragende idrettsmann. Senere giftet han seg med Miss New Jersey, og sammen levde de et tilsynelatende idyllisk familieliv sammen med datteren Merry. "Pastorale" i bokas tittel betyr "hyrdedikt; eller sangspill med idyllisk, landlig motiv, en instrumentkomposisjon med fredfull, idyllisk stemning". Men Merry vokste opp og ble terrorist og seinere prostituert og stoffavhengig. Denne boka grep meg totalt mens jeg leste den, boka krevde all min oppmerksomhet og jeg hadde den i tankene hele tiden underveis og lenge etter at jeg var ferdig med den.

I begge romanene vil foreldrene gjøre alt for å redde sine barn. Både Harpa og Swede går ned i underverdenen for å berge døtrene sine. Begge romanene presenterer hovedpersonene som ledd i en generasjonskjede, men i svært forskjellige samfunn. Som leser fattet jeg håp for Eddas framtid på Island. Hennes mor er en fattig hjelpepleier, men de sterke båndene til familien og naturen gjør at hun allikevel har ressurser. Antakelig går det mye verre for Seymores Merry. Innvandrerbakgrunn, idrettskarriere og sterk arbeidsetikk hjelper ham ikke med å redde datteren i det fragmenterte USA der samfunnsidealene står for fall under og etter vietnamkrigen. 

Begge bøkene anbefales på det varmeste.

Jeg leste en anbefaling av denne boka en gang, registrerte tittelen bak øret og glemte den. Så fant jeg den på hylla i biblioteket en dag jeg gikk og lurte på hva jeg skulle lese, tok den med hjem, åpnet første sida og leste.

"Døren" handler om et 20 år langt forhold mellom en forfatter som er i ferd med å slå igjennom og hennes hushjelp. Skjønt, hushjelp er en "understatement"; Emerenc, som hun heter, er så mye mer - og det er henne jeg som leser blir mest interessert i. Emerenc sover ikke i seng, hun tar seg bare en kort hvil innimellom, hun jobber døgnet rundt med å holde gatene frie for snø eller løv (eller hva det nå enn er som må unna gatene), hun steller for flere hus; hun er et skikkelig arbeidsjern. Når forfatterfruen og mannen får anbefalt Emerenc, blir de først vurdert svært nøye, så godkjenner hun dem og sier sin pris. Den er stiv. Den er verdt det. Emerenc holder orden på huset, til gangs, - forfatteren og hennes mann blir fort avhengig av Emerenc sine tjenester, og de finner seg i hennes mange lyter. Jeg nevner noen: Emerenc kommer når hun vil, gjerne til de merkeligste tidspunkter, hun kjefter og smeller, hun bringer de snodigste - og noen ganger veldig stygge - gaver som hun plasserer rundt i huset, -  ikke sjelden blir det krangel. Hver gang er det Emerenc som går av med seieren, og forfatterfruen virker smålig og lite forståelsesfull. Det er en snodig maktbalanse i forholdet, - her er det hushjelpen som legger premissene. Allikevel utvikler det seg et spesielt vennskapsforhold mellom de to damene, basert på tillit og gjensidig respekt. Gjennom hele boken henger spørsmålene der: Hvem ER egentlig Emerenc, hvor kommer hun fra, hvilke fortid har hun - og hvorfor slipper hun aldri noen innenfor døren sin. HVA eller HVEM skjuler hun bak døren?

Jeg åpnet boka og leste. Jeg slukte fortellingen. Nå sitter jeg igjen med en fantastisk leseropplevelse - og er, som alltid, på jakt etter nye. Før det skjer må jeg fordøye Emerenc litt til.  Hun anbefales på det varmeste.

Etter at Einar Már Guðmundsson besøkte Biblioteket i Vadsø fikk jeg lyst til å lese mer islandsk litteratur. Jeg leste Islands klokke da jeg var 12-13 år, og da syntes jeg boka var FÆL! Personene var fattige og ynkelige, og jeg var nok mer på jakt etter en romantisk historisk roman. Islands klokke  er en historisk roman, men mer realistisk enn jeg var vant til. Handlingen foregår tidlig på 1700-tallet. Kongen har gitt handelsprivilegiene på Island til en gruppe handelsmenn som forvalter monopolet knallhardt. Befolkningen sulter og tigger og dør. Samtidig lever hoffet i København i sus og dus, og handelsmennene har det heller ikke så verst. Parallellene til Finnmark i samme periode er egentlig slående.

Som voksen leser synes jeg dette er en alldeles strålende bok. Den er morsom og tragisk og svært poetisk. Laxness’ humor er underfundig, og jeg tok meg mange ganger i å humre høyt for meg selv mens jeg leste. Handlingen foregår på svært mange plan, uten at jeg skal beskrive den nærmere her.  Persongalleriet er stort og rikt, men leseren introduseres for tre hovedpersoner, som har hver sine hovedkapitler i boka:

Jon Hreggvidsson er en fattig faen, en småbruker og sauebonde som blir dømt til døden for mord. Jon eier ikke nåla i veggen, men kan utenat de gamle Pontus-rimene og regner seg som en ættling av Gunnar på Lidarende. Jeg leser ham som det personifiserte Island, fattig på gods, men rikt på kultur. Snøfrid Islandssol er en høyættet islandsk kvinne, en svært sammensatt person som i sin ungdom hadde et kjærlighetsforhold til den tredje hovedpersonen, Arnas Arnæus. Arnas har en sjelden høy posisjon for en islending. Han er kongens rådgiver i islandske saker. Dessuten er han en lidenskapelig samler av gamle håndskrifter og islandsk litteratur.

Arnas-skikkelsen er en skjønnlitterær beskrivelse av Árni Magnússon (1663-1730) som har en stor del av æren for at vi i dag kan lese Eddadiktene, f.eks. Han brukte livet sitt til systematisk å samle inn håndskrifter og litteratur på Island. Her beskrives Árni i Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/%C3%81rni_Magn%C3%BAsson

Wikipedia-artikkelen viser også at Islands klokke  antakelig var et viktig politisk innlegg i sin samtid, i debatten om tilbakeføring av Islands kulturarv fra København. Halldór Kiljan Laxness fikk Nobel-prisen i litteratur i 1955, bl.a. for Islands klokke. Som sagt, denne boka likte jeg utrolig godt, og anbefaler den varmt videre til nye lesere!

To hus og to kvinner. Veronika, den yngste, har dyp kjærlighetssorg, og er nettopp kommet til trakten. Den gamle kvinnen i nabohuset, Astrid, har bodd der nesten alltid. Hennes historie avdekkes etterhvert i sin gru og glede, mest det første, på en stillferdig måte, samtidig som livene deres vikles inn i hverandre. Det finnes fellestrekk. Mødrene forsvant tidlig ut av bildet.

I sin sorg er Veronica ikke så opptatt av uvesentlige saker, som f. eks. hva andre måtte mene om nabokona. Hun er i huset i Hälsingland for å skrive. For henne er det naturlig å ta kontakt med den fastboende i det andre huset. Hun banker på og de to kvinnene får etter en famlende start en rørende fortrolighet. Astrid har levd utsatt og vært mye alene. Vennskapet innebærer for henne en menneskeliggjøring og en forsoning med seg selv. Hun setter ord på det som har skjedd henne, forteller bruddstykker av sin livshistorie der noen av hendelsene er tydeligere enn andre. De to lager mat, Astrid tar Veronika med til hemmelige steder. 

Ord fra svensk litteratur følger teksten, og understreker en varsom fortrolighet. Tittellinjen er hentet fra Karin Boyes dikt, Min stackars unge… For i denne historien er det synd på menneskene. Men språket og fellesskapet  virker helbredende og gir håp.  En vakker tone i denne alvorlige boka. De to kvinnene som tilfeldigvis er naboer en kort stund, får en betydning for hverandre som også gir mening, spenning og intensitet til historien som på mange måter handler om ekstrem forsoning.
 

Linda Olsson. La meg synge deg stille sanger

Inger Johanne Rosland, bibliotekar

Den rene landet av Alan Spence er en omfangsrik roman. Ifølge forfatteren er fortellingen basert på en sann historie, om Thomas Golver fra Aberdeen, Skottland, som dro til Nagasaki i Japan i 1859. "Uten meg ville ikke det nye Japan ha eksistert", sier har til en journalist mot slutten av boka. Vi følger Glover og japansk historie gjennom alle disse årene. En spennende historie, men den fenger meg ikke. Stappfull av detaljer om hvordan Glover og andre utlendinger får det til i det lukkede landet. Og nære og sikkert korrekte skildringer av japansk dagligliv. Spennende og interessante kjrlighetshistorier også. Innledningskapitlet, og et annet kapitel der vi møter Glovers sønn etter at Nagasaki ble ødelagt i 1945, er de avsnittene som jeg husker best. Jeg leste ikke hele romanen, men jeg fikk lyst til å lese Buddhas barn av Torbjørn Færøvik, så det har jeg tenkt å gjøre.

Merkelig og vakkert nordfra Vendela Vida: La nordlyset slette ditt navn. Oversatt av Merete Alfsen. Gyldendal 2008

En merkelig bok, var en umiddelbar reaksjon. ”En ung amerikansk jente søker sine røtter i et moderne samisk miljø”, har forlaget fått med på omslaget. Klart det frister til lesning, men jeg var også litt skeptisk: amerikaner på besøk i sameland, urfolk, nordlys og rein.  Hmm ?

Etter å ha lest Marthas innlegg om blant annet Niffeneggers tidsreisende kvinne, kom jeg på en annen kjærlighetsbok jeg leste omtrent på den tida, som jeg nå skal anbefale:

Babels hunder av Carolyn Parkhurst er boken for alle hundeelskere og for alle som liker kjærlighetshistorier og for alle som liker.. ja, en god bok. Men først og fremst er det en bok om sorg og om kjærlighet, og om hvordan de to følelsene henger tett sammen.

Boken handler om Paul som kommer hjem fra jobb en dag og får beskjed om at kona er død; hun klatret opp i et tre, falt ned og døde. Hunden deres Lorelei er eneste vitne i saken, og Paul får dermed ikke vite om det er en ulykke, om hun ønsket det selv eller om en gal mann har tatt livet av henne. Han setter igang et prosjekt med å få Lorelei til å snakke, lingvist som han er. Vi får også historien om hvordan Paul og hans kone Lexy møttes og hvordan forholdet deres utvikler seg. Boken er delt opp slik at vi får historiene vekselsvis; et kap om da hun dør, et kap om da de møttes, kap fra nåtid og fra fortid. Det gir en drivkraft i boka som gjør det vanskelig å legge den fra seg. Samtidig vet vi som lesere hele tiden at Lexy er død og lurer på hvorfor…

Denne boken fikk jeg anbefalt fra mange forskjellige kanter. Allikevel tok det litt tid før jeg begynte på den. Hele opplegget med at han skulle lære en hund å snakke virket så lite troverdig at jeg mistet litt lysten. Ikke er jeg spesielt glad i hunder heller. Da jeg så begynte, slukte jeg boka. Jeg må til og med innrømme at jeg gråt strie strømmer mot slutten. Jeg fikk til og med lyst på hund. Denne boken handler mer om hvordan en mann sørger over tapet av sin store kjærlighet, enn om hvordan han får en hund til å snakke. En vakker, original og høyst troverdig kjærlighetsbok.

Det har aldri sluttet å forundre meg hvor nådeløst samfunnskritisk amerikansk skjønnlitteratur ofte er, og hvor gjennomført alt går galt til slutt! Det er en slående motsetning mellom skjønnlitteraturen og amerikansk film i så måte. De siste ukene har jeg lest to amerikanske romaner. Den ene realistisk og forferdelig, den andre høyst urealistisk og følelsesladet. Ingen av bøkene var svært gode, men de var ikke dårlige heller!
Cormack McCarthys Grensetrilogi er blant mine yndlingsbøker i hele verden, og jeg hadde store forventninger da jeg begynte på Et Guds barn. Boka viste seg å være en rystende skildring av livet til en fattig slask på landsbygda i Tennessee. Livet hans forandret seg fra vondt til verre da han mistet bostedet sitt pga manglende skattebetaling, og ble tvunget til å streife omkring og leve fra hånd til munn i randområdet av en bitteliten by. Synsvinkelen i romanen er delvis lagt til innbyggerne i byen, dels gis stemmen til en allvitende forteller og delvis er boka skrevet i tredje person. Virkningen er slående. Leseren opplever det lille samfunnets syn på hovedpersonen som et sosialt utskudd. Som leser ønsket og forventet jeg hele tiden at hovedpersonen skulle være feilbedømt og mistenkeliggjort, men han er virkelig beskrevet som en svært usympatisk og antakelig svært syk person. Han bærer ikke sin skjebne med fatning, han er rasende og farlig, men meget ressurssvak og umyndiggjort i sitt eget liv. Jeg syntes det var en rystende fortelling, og virkemidlene forfatteren har tatt i bruk er nesten for sterke til å være troverdige. Litterært sett holder det mål i massevis, og en gang i blant må man tåle å lese om det frykteligste. Min hovedinnsigelse er at virkemidlene går på bekostning av historiens troverdighet.

Den tidsreisendes kvinne av Audrey Niffenegger er en bestselger som har blitt kåret til "Årets kjærlighetsroman" står det på omslaget, uten at jeg har klart å finne ut hvem som deler ut prisen og i hvilket land eller i hvilket år boka ble kåret… Hvorom allting er: Dette er fortellingen om Henry og Clare. De traff hverandre da Clare var 6 år og Henry 36, og giftet seg da Clare var 22 og Henry var 30. Henry reiser i tid. Konfliktene dette skaper og det umulige i kjærligheten på tvers av tid og rom bærer fortellingen framover. Boka er velskrevet og underholdende, men jeg synes den er litt for lang. Men den kunne sikkert bli en god TV-serie med overraskende effekter og en lykkelig slutt. Omslaget er FLOTT!

Du store verden for kontraster!

Martha Birkeland

Når lysene skrifter til grønt, blir en bil stående igjen. De bak tuter før de iltert kjører forbi. Etter en stund går noen bort til mannen som sitter inni, han kaver og roper noe som ingen hører, ikke før døren går opp og ordene kommer ut: "Jeg er blind!" Dette er begynnelsen på boken og på det som er en beretning om blindhet; en epidemi sprer seg, blindheten smitter, plutselig blir alt bare hvitt. Regjeringen forsøker å hindre smitten ved å internere de blinde. De må klare seg selv, hente mat i blinde, spise i blinde, gjøre fra seg i blinde.. Noen få blir imidlertid forskånet fra blindheten, og ser hva som skjer rundt seg. Skjønt, forkånet? Mannen som først ble blind, oppsøker en øyenlege som også blir blind. Hans kone blir ikke blind, men lyver om det for å følge med mannen sin. Som leser får vi, gjennom henne, se hvordan alt utvikles: fra første dager i interneringsleiren med famling fra noen få blinde, til et overfylt galehus hvor de sterkeste utnytter de svakeste. Det er mange stunder hun ønsker seg blindheten, ønsker seg hvitheten som vil frata henne ansvaret for en gruppe mennesker og fra å måtte være deres øyne. Menneskene vi blir kjent med er uten navn, det trengs ikke navn når man er blind. Vi får lese om hvordan deres personlige situasjon endres den dagen de blir rammet av blindhet, hvordan samspillet mellom menneskene endres; alt må læres på nytt. Det samfunnet de før kjente, blir raskt borte.

Dette er en vanvittig bra bok; meget ubehagelig å lese, men helt umulig å legge fra seg.  Det som skjer, det skjer, uten at det blir utmalt og -brodert. Historien blir egentlig bare sterkere å lese på den måten, og den fester seg til minnet i ettertid. Boken anbefales på det varmeste!

Jose Saramago fikk nobels litteraturpris i 1998. Boken er filmatisert ("Blindness", 2008) med Mark Ruffalo som øyenlegen og Julianne Moore som hans kone.