LESELYST

Etter at Einar Már Guðmundsson besøkte Biblioteket i Vadsø fikk jeg lyst til å lese mer islandsk litteratur. Jeg leste Islands klokke da jeg var 12-13 år, og da syntes jeg boka var FÆL! Personene var fattige og ynkelige, og jeg var nok mer på jakt etter en romantisk historisk roman. Islands klokke  er en historisk roman, men mer realistisk enn jeg var vant til. Handlingen foregår tidlig på 1700-tallet. Kongen har gitt handelsprivilegiene på Island til en gruppe handelsmenn som forvalter monopolet knallhardt. Befolkningen sulter og tigger og dør. Samtidig lever hoffet i København i sus og dus, og handelsmennene har det heller ikke så verst. Parallellene til Finnmark i samme periode er egentlig slående.

Som voksen leser synes jeg dette er en alldeles strålende bok. Den er morsom og tragisk og svært poetisk. Laxness’ humor er underfundig, og jeg tok meg mange ganger i å humre høyt for meg selv mens jeg leste. Handlingen foregår på svært mange plan, uten at jeg skal beskrive den nærmere her.  Persongalleriet er stort og rikt, men leseren introduseres for tre hovedpersoner, som har hver sine hovedkapitler i boka:

Jon Hreggvidsson er en fattig faen, en småbruker og sauebonde som blir dømt til døden for mord. Jon eier ikke nåla i veggen, men kan utenat de gamle Pontus-rimene og regner seg som en ættling av Gunnar på Lidarende. Jeg leser ham som det personifiserte Island, fattig på gods, men rikt på kultur. Snøfrid Islandssol er en høyættet islandsk kvinne, en svært sammensatt person som i sin ungdom hadde et kjærlighetsforhold til den tredje hovedpersonen, Arnas Arnæus. Arnas har en sjelden høy posisjon for en islending. Han er kongens rådgiver i islandske saker. Dessuten er han en lidenskapelig samler av gamle håndskrifter og islandsk litteratur.

Arnas-skikkelsen er en skjønnlitterær beskrivelse av Árni Magnússon (1663-1730) som har en stor del av æren for at vi i dag kan lese Eddadiktene, f.eks. Han brukte livet sitt til systematisk å samle inn håndskrifter og litteratur på Island. Her beskrives Árni i Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/%C3%81rni_Magn%C3%BAsson

Wikipedia-artikkelen viser også at Islands klokke  antakelig var et viktig politisk innlegg i sin samtid, i debatten om tilbakeføring av Islands kulturarv fra København. Halldór Kiljan Laxness fikk Nobel-prisen i litteratur i 1955, bl.a. for Islands klokke. Som sagt, denne boka likte jeg utrolig godt, og anbefaler den varmt videre til nye lesere!

Historien om Såm av Per Olof Sundman

Svenske Sundman har modernisert sagaen om Ravnkjell Frøysgóde. Selv skriver han at han egentlig ville lage et filmmanus og at filmen skulle lages i en moderne setting, men at det ble en roman i stedet. Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk da jeg begynte på boka. Men jeg synes stort sett eksperimentet er vellykket. Sundman har vært trofast mot og klart å beholde sagaens knappe form, noe som kler denne boka. Jeg er mer i tvil om det har vært vellykket å flytte handlingen til et moderne miljø. For meg som leser virker det som det moderne innslaget er at islendingene kjører jeep i tillegg til å ri hester. Uansett: Jeg leste boka i fjor, og har stadig vendt tilbake til den i tankene. Jeg tror ikke jeg ville lest Ravnkjell Frøysgòdes saga, men denne romanen var vel verdt å bruke noen timer på. Den er spennende og fortettet, egentlig en ganske underlig historie. Boka kom ut på Gyldendal i 1977.

Martha Birkeland

 Vill suksess - mat fra Varanger

Vardøværinger? Rulader av hvalkjøtt? Biffgryte fra Neiden? Helga Wara, Renata Safin og Hanne Hammari Betsi fra Vadsø deltok i konkurransen Ungt entreprenørskap 2008, og stiftet ungdomsbedriften Suksess UB. Deres forretningsidé har vært å satse på den lokale matkulturen og de har samlet lokale matoppskrifter fra Varanger og utgitt denne lokale kokeboka. Ungdomsbedriften har stått for både tekst, layout og illustrasjoner. Her finnes oppskrifter som kan brukes i dagliglivets matlaging, men også oppskrifter for mer spesielt interesserte. Ett eksempel på det mer spesielle: "kottemager"  (fylte torskemager) - ikke hverdagskost! Dette er en innbydende og allsidig kokebok som kan anbefales både for førstegangshybelboere og mer etablerte husholdninger. Tittelen på boka henspeiler på den lokale spesialiteten suksessterte, som også har vært utgangspunktet for bedriftens logo. Du finner selvfølgelig en god suksessterteoppskrift i boka!

Finnmarksmat / Hans Haagenrud - en flott kulturhistorisk

kokebok med oppskrifter fra Finnmark. Haagenrud er en dreven kokebokforfatter. Denne boka hever seg mange hakk fra forfatterens foregående utgivelser, etter min mening. Her finnes mye interessant bakgrunnsmateriale og historiske betraktninger. Boka er illustrert både med samtidsfotografier og historiske bilder av ypperste kvalitet. Og er du ikke spesielt glad i å lage mat, kan du allikevel finne mye interessant lesestoff. Haagenruds bok framstår som svært grundig og gjennomarbeidet, i tillegg til å være en visuelt vakker bok. Boka kom ut på Trane forlag i 2007.

Kongekrabben : lekre retter av havets monark av Solveig Isaksen - en bok med oppskrifter og bakgrunnstoff i forhold til kongekrabben. Krabben kalles også "russekrabbe" eller "kamtsjatka-krabbe" fordi russerne satte ut krabben i farvannet ved Kamtsjatka-halvøya på 1960-tallet. Derfra har den spredt seg til våre farvann hvor den i utgangspunktet var en pest og en plage for fiskerne. Nå har man innsett at den også er en ressurs, og at fangst og salg av den etterspurte krabben kan gi gode inntekter. Isaksens bok er lekker og virker som en gjennomført profesjonell kokebok. Etter en rask kikk på oppskriftene noterer jeg meg at de virker troverdige,og at jeg slett ikke ville hatt noe i mot å prøve de fleste av dem. Ingrediensene lar seg også skaffe lokalt, noe som er viktig. Illustrasjoner og bakgrunnsmateriale er flott framstilt. Bakerst finnes forslag til viner som passer sammen med krabberettene. Boka er gitt ut på Trane forlag i 2008.

Martha Birkeland

Magnar Mikkelsens bok "Hundre år under pisken" er i kommet i ny utgave.

Boka er en samling fortellinger samlet inn i 1976 og 1977, forfatteren tok opp samtaler på bånd med folk fra kyst- og fjordstrøk i Finnmark.

Interjvu. Informantene, en kvinne og 12 menn, er født mellom 1899 og 1917. Historiene er levert personlig og direkte til forfatteren, slik informantene har opplevd dem. Intervjuene gjengis direkte, med alle muntlige detaljer, på informantenes dialekt. Det gir en helt spesiell stemning å lese slike samtaler og intervjuer; som en av omtalene i 1978 uttrykte det: "Man kan formelig høre dem snakke?."

Slit og fattigdom, men nøkterne skildringer, sterke historier. Om mangelen på penger, lite mat, dårlige hus, barnearbeid. Den gripende og opprørende fortellingen om han som rodde fiske med faren fra han var "bitteliten kar", han rodde med ei åre og tok formiddagssøvnen sin om bord i robåten. Om tenåringen som i fem år hadde 13 timers arbeidsdag på butikken, fotball ble det tid til bare i lyse sommernetter.

- og glede! Her er også muntre og glade fortellinger, om russerne og pomorhandelen ? ?de evigflotte sangan? og trekkspill og dans. Om ho Birgitta som ?va grufolljt sterk?. Om 40 tresko som lå igjen langs veien etter et slagsmål en 17. mai.

Den nye utgaven er ny på flere måter. Alle fortellingene fra 1978-utgaven er med, pluss en fortelling til fra det innsamlede materialet. "Fjerde dagen", en fantastisk historie om fiskelykke og overtro. Levert av en informant i storslag, presentert av forfatteren på en måte som gjør det til en fryd å lese.

Ottar Brox har skrevet forordet. Samfunnsforskeren Brox, en av være fremste eksperter på nordnorsk samfunnsliv gjennom tidene, setter fortellingene i en ramme av Finnmarks historie, faktiske en bitteliten kortversjon av vår økonomiske, sosiale og politiske historie.

Billedmaterialet er nytt. I førsteutgaven var omslaget et foto fra Finmarksbibliotekets store fotosamling, ellers var boka uten illustrasjoner. I den nye utgaven har forfatteren valgt ut 60 bilder fra bibliotekets samling. Et uts�kt knippe bilder fra perioden ca 1900-1940. De aller fleste bildene har ikke vært på trykk før, de er hentet fra amatørsamlinger i biblioteket. Bare en av informantene er kvinner, i billedmaterialet er kvinner sterkt til stede.

Det var engang -Da førsteutgaven kom ut i 1978 ble den omtalt for eksempel slik: "fabelaktig trolldom mellom permer", "en fortellerkunst som er sjelden i våre dager", "et viktig kulturdokument". Informasjonen som ligger i disse fortellingene er helt konkret kunnskap om en virkelighet som var vanlig for en stor del av befolkningen i Norge ? ikke bare i Finnmark, for to-tre generasjoner siden. Det er et viktig og verdifullt materiale, en kunnskap som ikke formidles lenger. Fortellerne er borte. At slik kunnskap samles mellom bokpermer er veldig bra! Og stor glede for leseren!

Magnar Mikkelsen Hundre år under pisken. Fortellinger fra Finnmark. Veidnesklubben, Albatross forlag, 2008

Det er en stund siden jeg har hørt dette begrepet i bruk. I sin tid ble det utgitt lange serier som handlet om sykehus, hvor leger og sykepleiere ble forelsket i hverandre og andre ble sjalu og intrigene florerte. Dette er de tradisjonelle legeromanene. Jeg tror de har flyttet til sykehussåpeserier på TV.

I sommer slo det meg at i en god del av bøkene jeg har lest, er hovedpersonen lege. Det er et yrke og et arbeid som lett kan brukes symbolsk: Legen forsøker å redde et sykt samfunn, legen forsøker å helbrede noe som er sykt og har kunnskaper om hvordan det kan gjøres. Men lykkes prosjektet?

Her skal jeg presentere noen titler i min egen kategori "Legeromaner". Det er allerede et par legeromaner som er presentert her på bloggen: Legen Dario Asfar i Sjelenes herre og den danske landsbylegen i Den som lyver av Ida Jessen. Men det finnes mange, mange flere litterære leger.

Reisende leger

I Øst for fjellene av David Guterson reiser en eldre kreftsyk lege  på jakt, han har med seg sitt elskede gevær og har tenkt å komme sykdommen i forkjøpet og gjøre slutt på livet. Han drar av sted i bil, men reisen blir ikke helt som han har planlagt. Han møter mennesker på sin vei, og alle berører ham på forskjellig vis. Jeg skal ikke røpe hvordan alt går. Men som legeroman reiser boka spørsmålet om hvordan den som er vant til hjelpe og ordne opp for alle, takler sin egen svakhet? Og hvem kan hjelpe legen når legen er syk? Boka er ganske langsom, den er velskrevet, jeg likte den bedre enn forfatterens mer berømte Snøen på sedertrærne, selv om den også er en svært god bok. Flere reisende leger finnes i de historiske legeromanene (mer…)

Romanene Blått som Alentejo av Monica Ali og Fugler uten vinger av Louis de Bernières tar begge utgangspunkt i innbyggerne i en landsby. Forfatterne lar innbyggerne av landsbyene fortelle sine historier. Landsbyen gir en ytre ramme, fortellingene er svært forskjellige.

Landsbyene har mange likhetstrekk. Innbyggerne har et felles sosialt liv,og landsbyen har en skjult kode for skikk og bruk. Innbyggerne opplever kjærlighet og motsetninger innenfor landsbyens ramme. Men her slutter likheten mellom romanene, for øvrig er tid og rom nokså forskjellige (mer…)

Jeg ble fryktelig fascinert av romanen "Utvalgte dager" av Michael Cunningham. Den er delt inn i tre historier, løsrevet fra hverandre, og alle foregår i New York. Den første delen tar leseren med til et fattig immigrantmiljø på midten av 1800-tallet, neste del foregår i nåtid, og siste del er en framtidsfortelling. En glassbolle er ledemotiv mellom fortellingene, og Walt Whitmans lyrikk følger leseren. Whitman selv har en birolle i den første fortellingen.

Etter å ha lest Cunningham lånte jeg Walt Whitmans diktsamling "Gresstrå", som nettopp har kommet i nyoversettelse på forlaget Bokvennen, 2006-2007. Whitman er en underlig moderne lyriker. Hovedverket "Leaves of grass" kom opprinnelig ut i 1855, men Whitman arbeidet videre med diktene og publiserte stadig nye utgaver helt fram til sin død i 1892.  Når jeg sier "underlig moderne" tenker jeg først og fremst på at lyrikken fortsatt framstår som helt moderne 150 år etter sin utgivelse. Whitman var en visjonær dikter med et levende bildespråk, fascinerende å lese. Her er lenke til en fyldig artikkel om Whitman fra amerikansk WikiPedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Walt_Whitman. Dessuten en biografi laget for NRK av Rune Henriksen: http://www.nrk.no/nyheter/kultur/forfattere/1984240.html

Whitman er vel verdt å lese!

Torgrim Eggens fine bok om Manhattan innleder med en presentasjon av Walt Whitman, og viser hvordan Whitmans lyrikk har hatt innflytelse på amerikansk kulturliv, på musikk og lyrikk. Whitman har inspirert Bob Dylan og Allen Ginsberg, og har satt spor etter seg helt fram mot dagens hiphop-musikk. Forøvrig er Eggens bok svært lesverdig. Han skriver reflektert om storbyen og dens innbyggere, om dagligliv, arkitektur og omgangsformer i New York.

Martha Birkeland

Kjempefin populærhistorisk biografi, hvis man er interessert i den franske revolusjon og tida etter i europeisk historie. Bok gjengir alle slags Napoleons-myter, dette er fortellingen om Napoleon! Forfatteren er svensk, så Bernadottes posisjon i den dramatiske fortellingen følges nøye. Boka er velskrevet og underholdende, selv om den ikke holder faghistorisk mål…

Lenke til bibliotekets base:

http://www.vadso.folkebibl.no/cgi-bin/websok?mode=vt&st=p&cclsok=%26quot;napoleon%26quot;%2fHT&tpid=9197

Martha Birkeland 

    Steinens gave av Jim Crace

Denne boka lånte jeg helt tilfeldig, uten å vite noe hverken om forfatter eller tema for boka. Språket er moderne, men til min forbauselse skjønte jeg etterhvert at handlingen foregår i steinalderen. Leseren presenteres for et samfunn i sein steinalder, en landsby som har spesialisert seg på produksjon av flintredskaper og -våpen.

Språket er poetisk og samtidig stramt, hele boka en gledelig overraskelse. Jeg skal ikke gå inn på handlingen her, det stjeler bare leseopplevelsen fra andre lesere.

Sentrale motsetninger i romanen:

• bofast - nomadisk
• håndverkere - kunstnere
• stabilitet - endring

"Steinens gave" kom ut på engelsk i 1989, norsk utgave oversatt av Harald Engelstad i 1990. Forfatteren er engelsk, født i 1946, og i følge en nettartikkel jeg fant om ham: Han har vært på museum og sett på en utstilling fra steinalderen, gutten hans eier en bok om steinalderen, selv har han en stein liggende på skrivebordet sitt. Altså er ikke forfatterens hovedformål å lage en skildring som hensetter leseren til tiden han skriver om. Forfatteren vil skildre almenmenneskelige konflikter og hvordan mennesker håndterer store omveltninger. Romanen er beslektet både med lyrikk og novellekunst språklig og formteknisk.

Anbefales!

Hilsen Lystleseren (Martha Birkeland)

http://www.vadso.folkebibl.no/cgi-bin/websok?mode=vt&st=publikum&cclsok=%26quot;steinens+gave%26quot;%2fHT&tpid=10334