Hjertets sted av Steinunn Sigurdardóttir handler om en fortvilt aleneforelder og tenåringsmor, Harpa Eir, som forsøker å redde sin 15-årige datter ut av et miljø med rus og dårlige kamerater i Reykjavik. Datteren Edda har forvandlet seg fra å være sin mors lille solstråle og gledesspreder i barndommen til å bli et ungdomsmonster med Islands sureste rygg. Livsstilen hennes er så nedbrytende at det står om livet. Sammen med en god venninne tar Harpa Eir datteren med til sine slektninger øst på Island, og romanen forteller om reisen deres i bil gjennom et dramatisk landskap befolket av alver og småfolk.
For leseren er turen ganske eventyrlig, med eventyrets innslag av prøvelser helten skal gjennom og reisefølgets møter med mange underlige personer langs veien. Det gir en ekstra dimensjon til historien å vite at islendingenes tro på alver og underjordiske er seiglivet og vedvarende. Synsvinkelen ligger hos Harpa Eir som i smug er forfatter og gjemmer diktene sine i skittentøykurven slik at ingen skal finne dem. Inni seg skriver hun hele veien fortellingen om sitt liv, som hun utenfra som betrakter litt sørgmodig, men med mye humor. Samtidig som Harpa Eir strever med forholdet til Edda, har hun en innvendig dialog med sin egen avdøde mor som hun hadde et anstrengt forhold til. Selv om bokas ytre handling bare strekker seg over et par dagers reise, så gir den indre fortellingen om Harpa og Edda et tilbakeskuende oversyn på kvinnene og deres slekt. Etter min mening er dette et svært vellykket forfattergrep. Romanen var aldri kjedelig, men tvert i mot svært engasjerende; munter og sørgelig på en gang. Språket er lyrisk og lydrimende, og det står mye å lese mellom linjene. Jeg er så GLAD for at jeg tok i mot lesetips fra en deltaker i lesesirkelen ved Vadsø biblotek! Ellers ville jeg gått glipp av denne vidunderlige boka. Og slutten var helt etter mitt hjerte…
Under lesningen ble jeg minnet om en annen svært god bok jeg leste for et par år siden: Amerikansk pastorale av Philip Roth. Handlingen i denne boka er hentet fra et velstående miljø på den amerikanske østkysten. Bokas jeg-person er forfatter. Han får i oppdrag å skrive biografien til en vellykket forretningsmann, Seymore "Swede" Levov, som er bokas egentlige hovedperson. Forfatteren og forretningsmannen gikk på skole sammen under krigen. Swede var populær og en fremragende idrettsmann. Senere giftet han seg med Miss New Jersey, og sammen levde de et tilsynelatende idyllisk familieliv sammen med datteren Merry. "Pastorale" i bokas tittel betyr "hyrdedikt; eller sangspill med idyllisk, landlig motiv, en instrumentkomposisjon med fredfull, idyllisk stemning". Men Merry vokste opp og ble terrorist og seinere prostituert og stoffavhengig. Denne boka grep meg totalt mens jeg leste den, boka krevde all min oppmerksomhet og jeg hadde den i tankene hele tiden underveis og lenge etter at jeg var ferdig med den.
I begge romanene vil foreldrene gjøre alt for å redde sine barn. Både Harpa og Swede går ned i underverdenen for å berge døtrene sine. Begge romanene presenterer hovedpersonene som ledd i en generasjonskjede, men i svært forskjellige samfunn. Som leser fattet jeg håp for Eddas framtid på Island. Hennes mor er en fattig hjelpepleier, men de sterke båndene til familien og naturen gjør at hun allikevel har ressurser. Antakelig går det mye verre for Seymores Merry. Innvandrerbakgrunn, idrettskarriere og sterk arbeidsetikk hjelper ham ikke med å redde datteren i det fragmenterte USA der samfunnsidealene står for fall under og etter vietnamkrigen.
Etter at Einar Már Guðmundsson besøkte Biblioteket i Vadsø fikk jeg lyst til å lese mer islandsk litteratur. Jeg leste Islands klokke da jeg var 12-13 år, og da syntes jeg boka var FÆL! Personene var fattige og ynkelige, og jeg var nok mer på jakt etter en romantisk historisk roman. Islands klokke er en historisk roman, men mer realistisk enn jeg var vant til. Handlingen foregår tidlig på 1700-tallet. Kongen har gitt handelsprivilegiene på Island til en gruppe handelsmenn som forvalter monopolet knallhardt. Befolkningen sulter og tigger og dør. Samtidig lever hoffet i København i sus og dus, og handelsmennene har det heller ikke så verst. Parallellene til Finnmark i samme periode er egentlig slående.
Som voksen leser synes jeg dette er en alldeles strålende bok. Den er morsom og tragisk og svært poetisk. Laxness’ humor er underfundig, og jeg tok meg mange ganger i å humre høyt for meg selv mens jeg leste. Handlingen foregår på svært mange plan, uten at jeg skal beskrive den nærmere her. Persongalleriet er stort og rikt, men leseren introduseres for tre hovedpersoner, som har hver sine hovedkapitler i boka:
Jon Hreggvidsson er en fattig faen, en småbruker og sauebonde som blir dømt til døden for mord. Jon eier ikke nåla i veggen, men kan utenat de gamle Pontus-rimene og regner seg som en ættling av Gunnar på Lidarende. Jeg leser ham som det personifiserte Island, fattig på gods, men rikt på kultur. Snøfrid Islandssol er en høyættet islandsk kvinne, en svært sammensatt person som i sin ungdom hadde et kjærlighetsforhold til den tredje hovedpersonen, Arnas Arnæus. Arnas har en sjelden høy posisjon for en islending. Han er kongens rådgiver i islandske saker. Dessuten er han en lidenskapelig samler av gamle håndskrifter og islandsk litteratur.
Arnas-skikkelsen er en skjønnlitterær beskrivelse av Árni Magnússon (1663-1730) som har en stor del av æren for at vi i dag kan lese Eddadiktene, f.eks. Han brukte livet sitt til systematisk å samle inn håndskrifter og litteratur på Island. Her beskrives Árni i Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/%C3%81rni_Magn%C3%BAsson
Wikipedia-artikkelen viser også at Islands klokke antakelig var et viktig politisk innlegg i sin samtid, i debatten om tilbakeføring av Islands kulturarv fra København. Halldór Kiljan Laxness fikk Nobel-prisen i litteratur i 1955, bl.a. for Islands klokke. Som sagt, denne boka likte jeg utrolig godt, og anbefaler den varmt videre til nye lesere!
Etter å ha lest Marthas innlegg om blant annet Niffeneggers tidsreisende kvinne, kom jeg på en annen kjærlighetsbok jeg leste omtrent på den tida, som jeg nå skal anbefale:
Babels hunder av Carolyn Parkhurst er boken for alle hundeelskere og for alle som liker kjærlighetshistorier og for alle som liker.. ja, en god bok. Men først og fremst er det en bok om sorg og om kjærlighet, og om hvordan de to følelsene henger tett sammen.
Boken handler om Paul som kommer hjem fra jobb en dag og får beskjed om at kona er død; hun klatret opp i et tre, falt ned og døde. Hunden deres Lorelei er eneste vitne i saken, og Paul får dermed ikke vite om det er en ulykke, om hun ønsket det selv eller om en gal mann har tatt livet av henne. Han setter igang et prosjekt med å få Lorelei til å snakke, lingvist som han er. Vi får også historien om hvordan Paul og hans kone Lexy møttes og hvordan forholdet deres utvikler seg. Boken er delt opp slik at vi får historiene vekselsvis; et kap om da hun dør, et kap om da de møttes, kap fra nåtid og fra fortid. Det gir en drivkraft i boka som gjør det vanskelig å legge den fra seg. Samtidig vet vi som lesere hele tiden at Lexy er død og lurer på hvorfor…
Denne boken fikk jeg anbefalt fra mange forskjellige kanter. Allikevel tok det litt tid før jeg begynte på den. Hele opplegget med at han skulle lære en hund å snakke virket så lite troverdig at jeg mistet litt lysten. Ikke er jeg spesielt glad i hunder heller. Da jeg så begynte, slukte jeg boka. Jeg må til og med innrømme at jeg gråt strie strømmer mot slutten. Jeg fikk til og med lyst på hund. Denne boken handler mer om hvordan en mann sørger over tapet av sin store kjærlighet, enn om hvordan han får en hund til å snakke. En vakker, original og høyst troverdig kjærlighetsbok.
Det har aldri sluttet å forundre meg hvor nådeløst samfunnskritisk amerikansk skjønnlitteratur ofte er, og hvor gjennomført alt går galt til slutt! Det er en slående motsetning mellom skjønnlitteraturen og amerikansk film i så måte. De siste ukene har jeg lest to amerikanske romaner. Den ene realistisk og forferdelig, den andre høyst urealistisk og følelsesladet. Ingen av bøkene var svært gode, men de var ikke dårlige heller! Cormack McCarthys Grensetrilogi er blant mine yndlingsbøker i hele verden, og jeg hadde store forventninger da jeg begynte på Et Guds barn. Boka viste seg å være en rystende skildring av livet til en fattig slask på landsbygda i Tennessee. Livet hans forandret seg fra vondt til verre da han mistet bostedet sitt pga manglende skattebetaling, og ble tvunget til å streife omkring og leve fra hånd til munn i randområdet av en bitteliten by. Synsvinkelen i romanen er delvis lagt til innbyggerne i byen, dels gis stemmen til en allvitende forteller og delvis er boka skrevet i tredje person. Virkningen er slående. Leseren opplever det lille samfunnets syn på hovedpersonen som et sosialt utskudd. Som leser ønsket og forventet jeg hele tiden at hovedpersonen skulle være feilbedømt og mistenkeliggjort, men han er virkelig beskrevet som en svært usympatisk og antakelig svært syk person. Han bærer ikke sin skjebne med fatning, han er rasende og farlig, men meget ressurssvak og umyndiggjort i sitt eget liv. Jeg syntes det var en rystende fortelling, og virkemidlene forfatteren har tatt i bruk er nesten for sterke til å være troverdige. Litterært sett holder det mål i massevis, og en gang i blant må man tåle å lese om det frykteligste. Min hovedinnsigelse er at virkemidlene går på bekostning av historiens troverdighet.
Den tidsreisendes kvinne av Audrey Niffenegger er en bestselger som har blitt kåret til "Årets kjærlighetsroman" står det på omslaget, uten at jeg har klart å finne ut hvem som deler ut prisen og i hvilket land eller i hvilket år boka ble kåret… Hvorom allting er: Dette er fortellingen om Henry og Clare. De traff hverandre da Clare var 6 år og Henry 36, og giftet seg da Clare var 22 og Henry var 30. Henry reiser i tid. Konfliktene dette skaper og det umulige i kjærligheten på tvers av tid og rom bærer fortellingen framover. Boka er velskrevet og underholdende, men jeg synes den er litt for lang. Men den kunne sikkert bli en god TV-serie med overraskende effekter og en lykkelig slutt. Omslaget er FLOTT!
Svenske Sundman har modernisert sagaen om Ravnkjell Frøysgóde. Selv skriver han at han egentlig ville lage et filmmanus og at filmen skulle lages i en moderne setting, men at det ble en roman i stedet. Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk da jeg begynte på boka. Men jeg synes stort sett eksperimentet er vellykket. Sundman har vært trofast mot og klart å beholde sagaens knappe form, noe som kler denne boka. Jeg er mer i tvil om det har vært vellykket å flytte handlingen til et moderne miljø. For meg som leser virker det som det moderne innslaget er at islendingene kjører jeep i tillegg til å ri hester. Uansett: Jeg leste boka i fjor, og har stadig vendt tilbake til den i tankene. Jeg tror ikke jeg ville lest Ravnkjell Frøysgòdes saga, men denne romanen var vel verdt å bruke noen timer på. Den er spennende og fortettet, egentlig en ganske underlig historie. Boka kom ut på Gyldendal i 1977.
Vi drukner i underholdningslitteratur oversatt fra engelsk eller amerikansk! Kanskje var det derfor jeg ikke forsto at jeg hadde fått tak i en ekte røverroman da jeg lånte med meg Trommeskinnet før jeg skulle på busstur opp gjennom Tanadalen for noen år siden. Det viste seg å være en positiv overraskelse, boka er velskrevet og riktig spennende. En hacker bryter seg inn i Vatikanets datasystem og melder fra om et mysterium i en liten kirke fra 1700-tallet der to uoppklarte dødsfall har funnet sted. Dette fører til at Vatikanet sender en mann fra sin etterretningstjeneste til Sevilla, og handlingen er i gang. Fortid og nåtid flettes sammen i fortellingen.
Samme lek med tid foretar forfatteren i boka Det flamske maleriet, kanskje den mest kjente av
Pérez-Revertes bøker. Kunsthistorikeren Julia skal restaurere et maleri fra 1400-tallet. I sammenheng med dette arbeidet begynner det å skje underlige og fryktelige ting rundt henne, flere blir drept og noen sender henne sjakktrekk anonymt i posten. Hun blir involvert i et svært farlig spill, og løsningen på mysteriet er helt uventet for leseren.
Den tredje boka av Pérez-Reverte som er oversatt til norsk, heter Sydens dronning. Den skiller seg klart fra de to andre, dette er en moderne gangsterroman med mafiamord og narkotikasmugling som noen av hovedingrediensene. Handlingen foregår i Mexico og i middelhavsområdet. Og denne boka likte jeg aller best av disse tre! Den er utrolig velskrevet, intrigen er intelligent fremstilt, det er en språklig nytelse å lese fortellingen om mafiadronningen Teresa. Jeg kunne bokstavelig talt ikke legge boka fra meg.
Denne lånte jeg fordi omslaget var så tøft og formatet så nett og lite.
Jeg tror det er den underligste lille boka jeg har lest i mitt liv. Den er en spionroman uten å være det og en kjærlighetshistorie uten å være det. Men fin! Og utrolig morsom, helt uventet, egentlig ulikt noe annet jeg har lest. Og jeg leser gjerne mer av samme forfatter, jeg ser det er utgitt i hvert fall to andre titler av Echenoz på norsk.
Det er en stund siden jeg har hørt dette begrepet i bruk. I sin tid ble det utgitt lange serier som handlet om sykehus, hvor leger og sykepleiere ble forelsket i hverandre og andre ble sjalu og intrigene florerte. Dette er de tradisjonelle legeromanene. Jeg tror de har flyttet til sykehussåpeserier på TV.
I sommer slo det meg at i en god del av bøkene jeg har lest, er hovedpersonen lege. Det er et yrke og et arbeid som lett kan brukes symbolsk: Legen forsøker å redde et sykt samfunn, legen forsøker å helbrede noe som er sykt og har kunnskaper om hvordan det kan gjøres. Men lykkes prosjektet?
Her skal jeg presentere noen titler i min egen kategori "Legeromaner". Det er allerede et par legeromaner som er presentert her på bloggen: Legen Dario Asfar i Sjelenes herre og den danske landsbylegen i Den som lyver av Ida Jessen. Men det finnes mange, mange flere litterære leger.
Reisende leger
I Øst for fjellene av David Guterson reiser en eldre kreftsyk lege på jakt, han har med seg sitt elskede gevær og har tenkt å komme sykdommen i forkjøpet og gjøre slutt på livet. Han drar av sted i bil, men reisen blir ikke helt som han har planlagt. Han møter mennesker på sin vei, og alle berører ham på forskjellig vis. Jeg skal ikke røpe hvordan alt går. Men som legeroman reiser boka spørsmålet om hvordan den som er vant til hjelpe og ordne opp for alle, takler sin egen svakhet? Og hvem kan hjelpe legen når legen er syk? Boka er ganske langsom, den er velskrevet, jeg likte den bedre enn forfatterens mer berømte Snøen på sedertrærne, selv om den også er en svært god bok. Flere reisende leger finnes i de historiske legeromanene (mer…)
I fjor var jeg på ferie i nærheten av Nykøbing på Falster, og da jeg snublet over Den som blunker er redd for døden av Knud Romer, leste jeg boka fordi handlingen er lagt til Nykøbing. Boka er kjempefin! Hovedpersonen vokser opp i en liten og nådeløs by. Moren er tysk, og det er ikke ukomplisert for familien i tiden like etter 2. verdenskrig. Gutten får gjennomgå både på skolen og i fritiden. Foreldrene kommer begge fra familier belastet med skam fra langt tilbake, noe som også gir seg utslag i deres samliv og i familiens dagligliv. Her presenterer Cappelen Damm boka, som kom ut i 2007:
Romers bok minnet meg på hvor stor glede jeg har hatt av danske forfattere som Ipsen, Scherfig, Nexø og Blixen tidligere, så jeg leste fortløpende flere nyere danske forfattere. Her presenterer jeg et lite utvalg: (mer…)
Romanene Blått som Alentejo av Monica Ali og Fugler uten vinger av Louis de Bernières tar begge utgangspunkt i innbyggerne i en landsby. Forfatterne lar innbyggerne av landsbyene fortelle sine historier. Landsbyen gir en ytre ramme, fortellingene er svært forskjellige.
Landsbyene har mange likhetstrekk. Innbyggerne har et felles sosialt liv,og landsbyen har en skjult kode for skikk og bruk. Innbyggerne opplever kjærlighet og motsetninger innenfor landsbyens ramme. Men her slutter likheten mellom romanene, for øvrig er tid og rom nokså forskjellige (mer…)
Islands sureste rygg. Livsstilen hennes er så nedbrytende at det står om livet. Sammen med en god venninne tar Harpa Eir datteren med til sine slektninger øst på Island, og romanen forteller om reisen deres i bil gjennom et dramatisk landskap befolket av alver og småfolk.
siden: Amerikansk pastorale av Philip Roth. Handlingen i denne boka er hentet fra et velstående miljø på den amerikanske østkysten. Bokas jeg-person er forfatter. Han får i oppdrag å skrive biografien til en vellykket forretningsmann, Seymore "Swede" Levov, som er bokas egentlige hovedperson. Forfatteren og forretningsmannen gikk på skole sammen under krigen. Swede var populær og en fremragende idrettsmann. Senere giftet han seg med Miss New Jersey, og sammen levde de et tilsynelatende idyllisk familieliv sammen med datteren Merry. "Pastorale" i bokas tittel betyr "hyrdedikt; eller sangspill med idyllisk, landlig motiv, en instrumentkomposisjon med fredfull, idyllisk stemning". Men Merry vokste opp og ble terrorist og seinere prostituert og stoffavhengig. Denne boka grep meg totalt mens jeg leste den, boka krevde all min oppmerksomhet og jeg hadde den i tankene hele tiden underveis og lenge etter at jeg var ferdig med den.
Etter at Einar Már Guðmundsson besøkte Biblioteket i Vadsø fikk jeg lyst til å lese mer islandsk litteratur. Jeg leste Islands klokke da jeg var 12-13 år, og da syntes jeg boka var FÆL! Personene var fattige og ynkelige, og jeg var nok mer på jakt etter en romantisk historisk roman. Islands klokke er en historisk roman, men mer realistisk enn jeg var vant til. Handlingen foregår tidlig på 1700-tallet. Kongen har gitt handelsprivilegiene på Island til en gruppe handelsmenn som forvalter monopolet knallhardt. Befolkningen sulter og tigger og dør. Samtidig lever hoffet i København i sus og dus, og handelsmennene har det heller ikke så verst. Parallellene til Finnmark i samme periode er egentlig slående.
som liker kjærlighetshistorier og for alle som liker.. ja, en god bok. Men først og fremst er det en bok om sorg og om kjærlighet, og om hvordan de to følelsene henger tett sammen.
Cormack McCarthys Grensetrilogi er blant mine yndlingsbøker i hele verden, og jeg hadde store forventninger da jeg begynte på Et Guds barn. Boka viste seg å være en rystende skildring av livet til en fattig slask på landsbygda i Tennessee. Livet hans forandret seg fra vondt til verre da han mistet bostedet sitt pga manglende skattebetaling, og ble tvunget til å streife omkring og leve fra hånd til munn i randområdet av en bitteliten by. Synsvinkelen i romanen er delvis lagt til innbyggerne i byen, dels gis stemmen til en allvitende forteller og delvis er boka skrevet i tredje person. Virkningen er slående. Leseren opplever det lille samfunnets syn på hovedpersonen som et sosialt utskudd. Som leser ønsket og forventet jeg hele tiden at hovedpersonen skulle være feilbedømt og mistenkeliggjort, men han er virkelig beskrevet som en svært usympatisk og antakelig svært syk person. Han bærer ikke sin skjebne med fatning, han er rasende og farlig, men meget ressurssvak og umyndiggjort i sitt eget liv. Jeg syntes det var en rystende fortelling, og virkemidlene forfatteren har tatt i bruk er nesten for sterke til å være troverdige. Litterært sett holder det mål i massevis, og en gang i blant må man tåle å lese om det frykteligste. Min hovedinnsigelse er at virkemidlene går på bekostning av historiens troverdighet.
Den tidsreisendes kvinne av Audrey Niffenegger er en bestselger som har blitt kåret til "Årets kjærlighetsroman" står det på omslaget, uten at jeg har klart å finne ut hvem som deler ut prisen og i hvilket land eller i hvilket år boka ble kåret… Hvorom allting er: Dette er fortellingen om Henry og Clare. De traff hverandre da Clare var 6 år og Henry 36, og giftet seg da Clare var 22 og Henry var 30. Henry reiser i tid. Konfliktene dette skaper og det umulige i kjærligheten på tvers av tid og rom bærer fortellingen framover. Boka er velskrevet og underholdende, men jeg synes den er litt for lang. Men den kunne sikkert bli en god TV-serie med overraskende effekter og en lykkelig slutt. Omslaget er FLOTT!
