Romanene Blått som Alentejo av Monica Ali og Fugler uten vinger av Louis de Bernières tar begge utgangspunkt i innbyggerne i en landsby. Forfatterne lar innbyggerne av landsbyene fortelle sine historier. Landsbyen gir en ytre ramme, fortellingene er svært forskjellige.
Landsbyene har mange likhetstrekk. Innbyggerne har et felles sosialt liv,og landsbyen har en skjult kode for skikk og bruk. Innbyggerne opplever kjærlighet og motsetninger innenfor landsbyens ramme. Men her slutter likheten mellom romanene, for øvrig er tid og rom nokså forskjellige (mer…)
Gubben og katta på telttur av Sven Nordqvist
Mange kjenner bøkene om gubben Pettersen og katta Findus. Min personlige favoritt er denne boka, der gubben og katta drar på telttur i sin egen hage og fisker i vannet rett ved Pettersens hus. Og så biter en KJEMPEGJEDDE på gubbens nye fiskeoppfinnelse!
Jeg har fisket en del gjedde i min tid, og gjenkjenner den fryktelige angstfylte følelsen av å få en av de glupske sværingene på kroken. Derfor identifiserer jeg meg også helt totalt med katta som får gjeddeskrekk - og synes dette er en vidunderlig bok!
Martha Birkeland
er Umulipus, som har en stinkende abbor hun elsker over alt på jord! Familien fortviler over den stinkende fisken, og en dag har de begravet den mens Umulipus sov. Raseri! Fortvilelse! Majestetsfornærmelse! Hvordan skal dette ENDE? Denne leste jeg høyt for en liten overnattingsgjest, og vi hadde det meeeget hyggelig.
Martha Birkeland
(om Umulipus og den stinkende abboren av Eva Bergström)
Tyske Cornelia Funke har skrevet "Tyvenes herre", en fin ungdomsbok med handling fra Venezia. Hovedpersonene er et brødrepar som har blitt foreldreløse og nå skal bo hos sin tante som ikke egentlig liker barn. Brødrene stikker av under en reise til Venezia, og blir med i en gjeng av andre herreløse barn som opererer som tyvebande. Tanten engasjerer en privatdetektiv for å finne barna. Fortellingen er dramatisk og velskrevet, med fantastiske innslag…
Martha Birkeland
Jeg ble fryktelig fascinert av romanen "Utvalgte dager" av Michael Cunningham. Den er delt inn i tre historier, løsrevet fra hverandre, og alle foregår i New York. Den første delen tar leseren med til et fattig immigrantmiljø på midten av 1800-tallet, neste del foregår i nåtid, og siste del er en framtidsfortelling. En glassbolle er ledemotiv mellom fortellingene, og Walt Whitmans lyrikk følger leseren. Whitman selv har en birolle i den første fortellingen.
Etter å ha lest Cunningham lånte jeg Walt Whitmans diktsamling "Gresstrå", som nettopp har kommet i nyoversettelse på forlaget Bokvennen, 2006-2007. Whitman er en underlig moderne lyriker. Hovedverket "Leaves of grass" kom opprinnelig ut i 1855, men Whitman arbeidet videre med diktene og publiserte stadig nye utgaver helt fram til sin død i 1892. Når jeg sier "underlig moderne" tenker jeg først og fremst på at lyrikken fortsatt framstår som helt moderne 150 år etter sin utgivelse. Whitman var en visjonær dikter med et levende bildespråk, fascinerende å lese. Her er lenke til en fyldig artikkel om Whitman fra amerikansk WikiPedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Walt_Whitman. Dessuten en biografi laget for NRK av Rune Henriksen: http://www.nrk.no/nyheter/kultur/forfattere/1984240.html
Whitman er vel verdt å lese!
Torgrim Eggens fine bok om Manhattan innleder med en presentasjon av Walt Whitman, og viser hvordan Whitmans lyrikk har hatt innflytelse på amerikansk kulturliv, på musikk og lyrikk. Whitman har inspirert Bob Dylan og Allen Ginsberg, og har satt spor etter seg helt fram mot dagens hiphop-musikk. Forøvrig er Eggens bok svært lesverdig. Han skriver reflektert om storbyen og dens innbyggere, om dagligliv, arkitektur og omgangsformer i New York.
Martha Birkeland