LESELYST

Det er vel ikke meningen å bli mobbet på arbeidsplassen? Forfatteren Christian Jungersen åpner opp for den
svimlende følelsen av å være utenfor i sin spenningsroman om kvinner som arbeider på kontor. Et menneskerettighetsinstitutt i København er arenaen for romanen, en liten arbeidsplass med fem ansatte. Anne Lise er nyansatt bibliotekar, hennes kolleger er sekretæren Camilla og forskerne/venninnene Iben og Malene, og en mannlig sjef.

Handlingen begynner tilforlatelig. Bibliotekaren finner seg ikke helt til rette. Mange små og tilsynelatende ubetydelige episoder tårner seg opp for henne. Hun får ikke de telefonsamtaler hun skal ha, kolleger snapper arbeidsoppgaver rett foran nesa hennes, det blir uutholdelig og marerittaktig. I begynnelsen tar hun dette opp, og får støtte fra en sjef som etterhvert forsvinner ut på sidelinja.

Etterat det kommer drapstrusler via mail til instituttet, utvikler problemene på kontoret seg til et psykologisk drama.
Kollegene går på nattlige besøk på kontoret for sjekke hverandres PCer, de som ikke allerede går ut og inn av hverandres hjem, bryter seg inn. Dette er bare begynnelsen. Handlingen drives fram av en alles kamp mot alle som skal komme til å gå på livet løs.

Fra en uskyldig nyansatts synsvinkel er konflikten lett forst iallefall i begynnelsen, og ettersom synsvinkelen veksler mellom de fire kvinnene blir leseren dratt inn i et skjrt arbeidsliv på et lite kontor som arbeider med store og internasjonale spørsmål.

Selv om denne leseren mistet tråden mot slutten, holder forfatteren meg fanget nesten til slutt i det spektakulære og hjerteskjærende spenningsfeltet mellom internasjonal terror og menneskers, i dette tilfellet, velbegrunnede angst for å gå på jobben.

Inger Johanne Rosland, bibliotekar

Christian Jungersen. Unntaket. Aschehoug 2005.

Jeg har lest flere gode bøker denne sommeren, 2 av dem lånte jeg med meg hjem fra biblioteket på grunn av titlene; “Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai” og “Pinnsvinets eleganse”. Det er to ganske forskjellige bøker men de har ihvertfall en ting felles: Jeg elsket å lese begge to.

Mary Ann Shaffer har skrevet “Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai”. Den er skrevet i brevform og går fort-fort å lese. Jeg slukte den i løpet av et par ettermiddager.. Forfatteren miss Ashton får en dag i 1946 et brev fra Dawsey Adams, han har kjøpt en bok som en gang tilhørte forfatteren. De to begynner å brevveksle og miss Ashton får kjennskap til både han og den merkverdige leseforeningen, som kom til i et forsøk på å redde seg unna nazistene under krigen. Gjennom brevene blir vi kjent med dem begge, samt foreningen, dens medlemmer og det lille samfunnet på kanaløya Guernsey - og hvordan de klarte seg (og ikke klarte seg) under krigen.

Denne boka likte jeg godt! Jeg ble glad bare av tanken på å skulle lese videre. Ikke alt som blir beskrevet er hyggelig lesning, boken er tidvis trist, men det er ingen trist følelse jeg sitter igjen med etter å ha lest den. Jeg husker jeg lo av måten episoder blir beskrevet på og hvordan de henvender seg til hverandre og hvordan de avdekker hverandres liv gjennom brevskrivingen. Det var rett og slett en hyggelig leseropplevelse, en deilig bok å dykke inn i. Og så fikk jeg lyst til å skrive gamledagse brev igjen. Og sende de med posten.

“Pinnsvinets eleganse”, skrevet av Muriel Barbery, er historien om 12 år gamle Paloma og portnerkonen Renée De er begge intelligente, men skjuler det for omverden. Paloma er født inn i velstand, men liker det ikke og kan ikke se vitsen med leve. Hun har bestemt seg for å begå selvmord på sin 13-årsdag. Renée er portnerkone i gården der Paloma bor, og spiller rollen som portnerkone perfekt; hun har dårlige tvprogrammer gående i bakgrunnen, kler seg sjuskete og er sur og dum mot de som bor i gården. Egentlig er hun interessert i kunst og kultur, men dette skjuler hun for omverden. Det franske samfunnet er ikke moden for en kultivert portnerkone, tror hun. Livene til disse to veves sammen, og det skal bare litt fantasi til for å skjønne at de blir venner.

Første del av boka leste jeg langsomt, koste meg med språket og stemningen i boken, selv om den var litt dyster (det er ikke spesielt lystig at tenåringer vil ta livet sitt, men jeg tror liksom ikke helt på at hun vil gjennomføre det). Siste del av boken leste jeg i et jafs! Det er vanskelig å si akkurat hva det er som gjør at jeg liker denne boken så godt, men det gjør jeg, - og jeg anbefaler å gi den en sjanse. En veldig søt bok.

“Pinnsvinets eleganse” mottok den franske bokhandlerprisen i 2007.

Forfatteren Irène Némirovsky har blitt mye omtalt. Hennes person er like spennende som bøkene. Så brukte hun også mye av sitt eget (og andres) liv, da hun skrev. ”Sjelenes herre” ble første gang utgitt som føljetong i et fransk litterært tidsskrift i 1939 og er oversatt til norsk nå i 2008.

Jeg har lenge tenkt på å lese “Storm av juni” (2005) og lånt den med meg hjem fra biblioteket flere ganger, for så å levere den igjen. Kanskje den har sett for tykk og ugjennomtrengelig ut…? Nå har jeg lånt med meg “Sjelenes herre” istede. Og slukte den!

Boken handler om legen Dario Asfar. Han stammer fra “østerlandsk slekt av utsultede og svartsmuskede små gatehandlere”. Han bor i Frankrike, men tross sin gode utdannelse strever han med å bli anerkjent; han har aksent, feil navn og utseende. Han har kone og et barn, og boken åpner der barnet blir født. Dario er fortvilet fordi han ikke har mat verken til seg selv, konen eller barnet. Han ber om å få låne penger av husvertinnen, og anstrenger seg for å beholde roen og sin verdighet. Utover i boken følger vi Darios kamp for å bli akseptert og anerkjent, ha nok penger slik at de velstående vil bruke han som lege - hans kamp for at sønnen ikke skal kjenne sult på kroppen slik han selv gjorde. Han tar i bruk ufine metoder for å oppnå det han ønsker. Han utfører illegale aborter og han utnytter en rik forretningsmann med nerveplager. Etter hvert blir Dario sin bane å helbrede rike med sinnslidelser. Han blir kalt sjarlatan, men kundene kommer - og han tar godt betalt. Han kjenner ikke lenger fysisk sult i kroppen. Allikevel sliter han med å finne den lykken han så desperat ønsker seg.

Selv om menneskene i denne boken er langt fra lykkelige, er det mye varme i dem og jeg blir glad i Dario, konen og barnet, til og med den gale og brutale forretningsmannen. Jeg tror på menneskene i boka; de er virkelige. Og mens Dario ser opp til de velstående, avslører vi som lesere at de ikke er det spor lykkeligere enn Dario selv..

Det er fristende å ta med et Hamsun-sitat for å beskrive boken: “[...]Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv. ”

Ahh! Noen ganger er det deilig å rote litt rundt i menneskesjelen, særlig når det gjøres på en så god måte som i denne boken. Boken er intens, spennende, underholdende og godt skrevet. Jeg skal lese mer av Irène Némirovsky. “Storm av juni” neste!

Den som blunker er redd for døden av Knud Romer

I fjor var jeg på ferie i nærheten av Nykøbing på Falster, og da jeg snublet over Den som blunker er redd for døden av Knud Romer, leste jeg boka fordi handlingen er lagt til Nykøbing. Boka er kjempefin! Hovedpersonen vokser opp i en liten og nådeløs by. Moren er tysk, og det er ikke ukomplisert for familien i tiden like etter 2. verdenskrig. Gutten får gjennomgå både på skolen og i fritiden. Foreldrene kommer begge fra familier belastet med skam fra langt tilbake, noe som også gir seg utslag i deres samliv og i familiens dagligliv. Her presenterer Cappelen Damm boka, som kom ut i 2007:

http://www.cappelendamm.no/main/katalog.aspx?f=1102&isbn=9788204131676

Romers bok minnet meg på hvor stor glede jeg har hatt av danske forfattere som Ipsen, Scherfig, Nexø og Blixen tidligere, så jeg leste fortløpende flere nyere danske forfattere. Her presenterer jeg et lite utvalg: (mer…)