Det er en stund siden jeg har hørt dette begrepet i bruk. I sin tid ble det utgitt lange serier som handlet om sykehus, hvor leger og sykepleiere ble forelsket i hverandre og andre ble sjalu og intrigene florerte. Dette er de tradisjonelle legeromanene. Jeg tror de har flyttet til sykehussåpeserier på TV.
I sommer slo det meg at i en god del av bøkene jeg har lest, er hovedpersonen lege. Det er et yrke og et arbeid som lett kan brukes symbolsk: Legen forsøker å redde et sykt samfunn, legen forsøker å helbrede noe som er sykt og har kunnskaper om hvordan det kan gjøres. Men lykkes prosjektet?
Her skal jeg presentere noen titler i min egen kategori "Legeromaner". Det er allerede et par legeromaner som er presentert her på bloggen: Legen Dario Asfar i Sjelenes herre og den danske landsbylegen i Den som lyver av Ida Jessen. Men det finnes mange, mange flere litterære leger.
Reisende leger
I Øst for fjellene av David Guterson reiser en eldre kreftsyk lege på jakt, han har med seg sitt elskede gevær og har tenkt å komme sykdommen i forkjøpet og gjøre slutt på livet. Han drar av sted i bil, men reisen blir ikke helt som han har planlagt. Han møter mennesker på sin vei, og alle berører ham på forskjellig vis. Jeg skal ikke røpe hvordan alt går. Men som legeroman reiser boka spørsmålet om hvordan den som er vant til hjelpe og ordne opp for alle, takler sin egen svakhet? Og hvem kan hjelpe legen når legen er syk? Boka er ganske langsom, den er velskrevet, jeg likte den bedre enn forfatterens mer berømte Snøen på sedertrærne, selv om den også er en svært god bok. Flere reisende leger finnes i de historiske legeromanene (mer…)
Jeg er Gert Nygårdshaug-fan; ble oppslukt av “triologien” som begynte med Mengele Zoo, gikk videre til Himmelblomstreets muligheter og avsluttet med Afrodites basseng. Jeg heiet da “folket” skulle stemme frem Mengele Zoo som favoritt og jublet etterpå (selv om jeg ikke synes denne boka er den beste han har skrevet). Siden har jeg ventet på ny bok som skulle komme, og nå har jeg lest den: “Fortellernes marked”.
Boka er en frittstående oppfølger av “Prost Gotvins geometri”. Den tar for seg kristendommen og hva denne er tuftet på. Gert Nygårdshaug leker med tanken på en verden uten religion; hvordan ville den sett ut? Det er en spennende tanke. Rammene rundt er idylliske Vanndal og to glade herrer som liker vin, damer og god mat.
Enkelte kritikere mener boka er for lik “DaVinci-koden”. Jeg har ikke lest den, og kan ikke uttale meg om det. Men - dersom det stemmer, er jeg glad jeg leste historien som ble skrevet på Nygårdshaug sitt tastatur; jeg liker måten han skriver på, hvordan han forteller sine historier og hvordan de på mystisk vis setter igang mine egne tanker. Det er ingen dum egenskap for en bok.
Ble jeg bittelittegranne skuffet? Tja… kanskje bittebitt. Jeg hadde riktignok høye forventninger. Koste jeg meg allikevel med boka og klarte ikke å legge den fra meg før siste side var lest? Ja, det gjorde jeg også. Tenker jeg fortsatt på den, og har den satt spor i hjernebarken? Ja, det har den. Har jeg problemer med å anbefale den? Absolutt ikke! Jeg har nok aldri problemer med å anbefale en bok skrevet av Gert Nygårdshaug; en av norges aller beste forfattere, etter min mening!
Legger ved en anmeldelse fra kulturspeilet.
Anmeldelse fra kulturspeilet.no
I Øst for fjellene av David Guterson reiser en eldre kreftsyk lege på jakt, han har med seg sitt elskede gevær og har tenkt å komme sykdommen i forkjøpet og gjøre slutt på livet. Han drar av sted i bil, men reisen blir ikke helt som han har planlagt. Han møter mennesker på sin vei, og alle berører ham på forskjellig vis. Jeg skal ikke røpe hvordan alt går. Men som legeroman reiser boka spørsmålet om hvordan den som er vant til hjelpe og ordne opp for alle, takler sin egen svakhet? Og hvem kan hjelpe legen når legen er syk? Boka er ganske langsom, den er velskrevet, jeg likte den bedre enn forfatterens mer berømte Snøen på sedertrærne, selv om den også er en svært god bok. Flere reisende leger finnes i de historiske legeromanene (mer…)