Når lysene skrifter til grønt, blir en bil stående igjen. De bak tuter før de iltert kjører forbi. Etter en stund går noen bort til mannen som sitter inni, han kaver og roper noe som ingen hører, ikke før døren går opp og ordene kommer ut: "Jeg er blind!" Dette er begynnelsen på boken og på det som er en beretning om blindhet; en epidemi sprer seg, blindheten smitter, plutselig blir alt bare hvitt. Regjeringen forsøker å hindre smitten ved å internere de blinde. De må klare seg selv, hente mat i blinde, spise i blinde, gjøre fra seg i blinde.. Noen få blir imidlertid forskånet fra blindheten, og ser hva som skjer rundt seg. Skjønt, forkånet? Mannen som først ble blind, oppsøker en øyenlege som også blir blind. Hans kone blir ikke blind, men lyver om det for å følge med mannen sin. Som leser får vi, gjennom henne, se hvordan alt utvikles: fra første dager i interneringsleiren med famling fra noen få blinde, til et overfylt galehus hvor de sterkeste utnytter de svakeste. Det er mange stunder hun ønsker seg blindheten, ønsker seg hvitheten som vil frata henne ansvaret for en gruppe mennesker og fra å måtte være deres øyne. Menneskene vi blir kjent med er uten navn, det trengs ikke navn når man er blind. Vi får lese om hvordan deres personlige situasjon endres den dagen de blir rammet av blindhet, hvordan samspillet mellom menneskene endres; alt må læres på nytt. Det samfunnet de før kjente, blir raskt borte.
Dette er en vanvittig bra bok; meget ubehagelig å lese, men helt umulig å legge fra seg. Det som skjer, det skjer, uten at det blir utmalt og -brodert. Historien blir egentlig bare sterkere å lese på den måten, og den fester seg til minnet i ettertid. Boken anbefales på det varmeste!
Jose Saramago fikk nobels litteraturpris i 1998. Boken er filmatisert ("Blindness", 2008) med Mark Ruffalo som øyenlegen og Julianne Moore som hans kone.
Svenske Sundman har modernisert sagaen om Ravnkjell Frøysgóde. Selv skriver han at han egentlig ville lage et filmmanus og at filmen skulle lages i en moderne setting, men at det ble en roman i stedet. Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk da jeg begynte på boka. Men jeg synes stort sett eksperimentet er vellykket. Sundman har vært trofast mot og klart å beholde sagaens knappe form, noe som kler denne boka. Jeg er mer i tvil om det har vært vellykket å flytte handlingen til et moderne miljø. For meg som leser virker det som det moderne innslaget er at islendingene kjører jeep i tillegg til å ri hester. Uansett: Jeg leste boka i fjor, og har stadig vendt tilbake til den i tankene. Jeg tror ikke jeg ville lest Ravnkjell Frøysgòdes saga, men denne romanen var vel verdt å bruke noen timer på. Den er spennende og fortettet, egentlig en ganske underlig historie. Boka kom ut på Gyldendal i 1977.