LESELYST

Anna Gavalda (forfatter av "Saman er ein mindre aleine" - fantastisk bok!) har skrevet bok for ungdom, en tynn liten bok på drøye 90 sider som bare tar kort-kort tid å lese - og det bør du unne deg.

Boken handler om Georg, en tretten år gammel gutt som er utvist fra skolen. Han har allerede dumpet to klassetrinn og er lei av alt; lei av skolen allermest, men også av foreldre som krangler og bruker hans elendige liv som påskudd til å starte opp med skriking og brøling. Og når beste-Leon også begynner å kjefte fordi han har blitt utvist fra skolen, føler Georg at bunnen har nådd.

Denne likte jeg! Kanskje litt enkle løsninger innimellom, men jeg lar meg begeistre og heier på Georg, heier på at han skal se at livet ikke er så helsvart som han syns det er. Gode beskrivelser om hvordan det er å være tenåring, ikke mestre skolen, med foreldre som krangler og om en omsorgsfull og god bestefar som blir syk. Og så handler den om å finne sin plass i verden og å ta tak i sin situasjon og gjøre det beste ut av det; hente styrke og mestre livet "35 kilo med håp" er en rørende og god ungdomsbok, - som absolutt også bør leses av voksne med og uten ungdommer i huset.

Etter å ha lest Marthas innlegg om blant annet Niffeneggers tidsreisende kvinne, kom jeg på en annen kjærlighetsbok jeg leste omtrent på den tida, som jeg nå skal anbefale:

Babels hunder av Carolyn Parkhurst er boken for alle hundeelskere og for alle som liker kjærlighetshistorier og for alle som liker.. ja, en god bok. Men først og fremst er det en bok om sorg og om kjærlighet, og om hvordan de to følelsene henger tett sammen.

Boken handler om Paul som kommer hjem fra jobb en dag og får beskjed om at kona er død; hun klatret opp i et tre, falt ned og døde. Hunden deres Lorelei er eneste vitne i saken, og Paul får dermed ikke vite om det er en ulykke, om hun ønsket det selv eller om en gal mann har tatt livet av henne. Han setter igang et prosjekt med å få Lorelei til å snakke, lingvist som han er. Vi får også historien om hvordan Paul og hans kone Lexy møttes og hvordan forholdet deres utvikler seg. Boken er delt opp slik at vi får historiene vekselsvis; et kap om da hun dør, et kap om da de møttes, kap fra nåtid og fra fortid. Det gir en drivkraft i boka som gjør det vanskelig å legge den fra seg. Samtidig vet vi som lesere hele tiden at Lexy er død og lurer på hvorfor…

Denne boken fikk jeg anbefalt fra mange forskjellige kanter. Allikevel tok det litt tid før jeg begynte på den. Hele opplegget med at han skulle lære en hund å snakke virket så lite troverdig at jeg mistet litt lysten. Ikke er jeg spesielt glad i hunder heller. Da jeg så begynte, slukte jeg boka. Jeg må til og med innrømme at jeg gråt strie strømmer mot slutten. Jeg fikk til og med lyst på hund. Denne boken handler mer om hvordan en mann sørger over tapet av sin store kjærlighet, enn om hvordan han får en hund til å snakke. En vakker, original og høyst troverdig kjærlighetsbok.

Det har aldri sluttet å forundre meg hvor nådeløst samfunnskritisk amerikansk skjønnlitteratur ofte er, og hvor gjennomført alt går galt til slutt! Det er en slående motsetning mellom skjønnlitteraturen og amerikansk film i så måte. De siste ukene har jeg lest to amerikanske romaner. Den ene realistisk og forferdelig, den andre høyst urealistisk og følelsesladet. Ingen av bøkene var svært gode, men de var ikke dårlige heller!
Cormack McCarthys Grensetrilogi er blant mine yndlingsbøker i hele verden, og jeg hadde store forventninger da jeg begynte på Et Guds barn. Boka viste seg å være en rystende skildring av livet til en fattig slask på landsbygda i Tennessee. Livet hans forandret seg fra vondt til verre da han mistet bostedet sitt pga manglende skattebetaling, og ble tvunget til å streife omkring og leve fra hånd til munn i randområdet av en bitteliten by. Synsvinkelen i romanen er delvis lagt til innbyggerne i byen, dels gis stemmen til en allvitende forteller og delvis er boka skrevet i tredje person. Virkningen er slående. Leseren opplever det lille samfunnets syn på hovedpersonen som et sosialt utskudd. Som leser ønsket og forventet jeg hele tiden at hovedpersonen skulle være feilbedømt og mistenkeliggjort, men han er virkelig beskrevet som en svært usympatisk og antakelig svært syk person. Han bærer ikke sin skjebne med fatning, han er rasende og farlig, men meget ressurssvak og umyndiggjort i sitt eget liv. Jeg syntes det var en rystende fortelling, og virkemidlene forfatteren har tatt i bruk er nesten for sterke til å være troverdige. Litterært sett holder det mål i massevis, og en gang i blant må man tåle å lese om det frykteligste. Min hovedinnsigelse er at virkemidlene går på bekostning av historiens troverdighet.

Den tidsreisendes kvinne av Audrey Niffenegger er en bestselger som har blitt kåret til "Årets kjærlighetsroman" står det på omslaget, uten at jeg har klart å finne ut hvem som deler ut prisen og i hvilket land eller i hvilket år boka ble kåret… Hvorom allting er: Dette er fortellingen om Henry og Clare. De traff hverandre da Clare var 6 år og Henry 36, og giftet seg da Clare var 22 og Henry var 30. Henry reiser i tid. Konfliktene dette skaper og det umulige i kjærligheten på tvers av tid og rom bærer fortellingen framover. Boka er velskrevet og underholdende, men jeg synes den er litt for lang. Men den kunne sikkert bli en god TV-serie med overraskende effekter og en lykkelig slutt. Omslaget er FLOTT!

Du store verden for kontraster!

Martha Birkeland