LESELYST

Etter at Einar Már Guðmundsson besøkte Biblioteket i Vadsø fikk jeg lyst til å lese mer islandsk litteratur. Jeg leste Islands klokke da jeg var 12-13 år, og da syntes jeg boka var FÆL! Personene var fattige og ynkelige, og jeg var nok mer på jakt etter en romantisk historisk roman. Islands klokke  er en historisk roman, men mer realistisk enn jeg var vant til. Handlingen foregår tidlig på 1700-tallet. Kongen har gitt handelsprivilegiene på Island til en gruppe handelsmenn som forvalter monopolet knallhardt. Befolkningen sulter og tigger og dør. Samtidig lever hoffet i København i sus og dus, og handelsmennene har det heller ikke så verst. Parallellene til Finnmark i samme periode er egentlig slående.

Som voksen leser synes jeg dette er en alldeles strålende bok. Den er morsom og tragisk og svært poetisk. Laxness’ humor er underfundig, og jeg tok meg mange ganger i å humre høyt for meg selv mens jeg leste. Handlingen foregår på svært mange plan, uten at jeg skal beskrive den nærmere her.  Persongalleriet er stort og rikt, men leseren introduseres for tre hovedpersoner, som har hver sine hovedkapitler i boka:

Jon Hreggvidsson er en fattig faen, en småbruker og sauebonde som blir dømt til døden for mord. Jon eier ikke nåla i veggen, men kan utenat de gamle Pontus-rimene og regner seg som en ættling av Gunnar på Lidarende. Jeg leser ham som det personifiserte Island, fattig på gods, men rikt på kultur. Snøfrid Islandssol er en høyættet islandsk kvinne, en svært sammensatt person som i sin ungdom hadde et kjærlighetsforhold til den tredje hovedpersonen, Arnas Arnæus. Arnas har en sjelden høy posisjon for en islending. Han er kongens rådgiver i islandske saker. Dessuten er han en lidenskapelig samler av gamle håndskrifter og islandsk litteratur.

Arnas-skikkelsen er en skjønnlitterær beskrivelse av Árni Magnússon (1663-1730) som har en stor del av æren for at vi i dag kan lese Eddadiktene, f.eks. Han brukte livet sitt til systematisk å samle inn håndskrifter og litteratur på Island. Her beskrives Árni i Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/%C3%81rni_Magn%C3%BAsson

Wikipedia-artikkelen viser også at Islands klokke  antakelig var et viktig politisk innlegg i sin samtid, i debatten om tilbakeføring av Islands kulturarv fra København. Halldór Kiljan Laxness fikk Nobel-prisen i litteratur i 1955, bl.a. for Islands klokke. Som sagt, denne boka likte jeg utrolig godt, og anbefaler den varmt videre til nye lesere!

To hus og to kvinner. Veronika, den yngste, har dyp kjærlighetssorg, og er nettopp kommet til trakten. Den gamle kvinnen i nabohuset, Astrid, har bodd der nesten alltid. Hennes historie avdekkes etterhvert i sin gru og glede, mest det første, på en stillferdig måte, samtidig som livene deres vikles inn i hverandre. Det finnes fellestrekk. Mødrene forsvant tidlig ut av bildet.

I sin sorg er Veronica ikke så opptatt av uvesentlige saker, som f. eks. hva andre måtte mene om nabokona. Hun er i huset i Hälsingland for å skrive. For henne er det naturlig å ta kontakt med den fastboende i det andre huset. Hun banker på og de to kvinnene får etter en famlende start en rørende fortrolighet. Astrid har levd utsatt og vært mye alene. Vennskapet innebærer for henne en menneskeliggjøring og en forsoning med seg selv. Hun setter ord på det som har skjedd henne, forteller bruddstykker av sin livshistorie der noen av hendelsene er tydeligere enn andre. De to lager mat, Astrid tar Veronika med til hemmelige steder. 

Ord fra svensk litteratur følger teksten, og understreker en varsom fortrolighet. Tittellinjen er hentet fra Karin Boyes dikt, Min stackars unge… For i denne historien er det synd på menneskene. Men språket og fellesskapet  virker helbredende og gir håp.  En vakker tone i denne alvorlige boka. De to kvinnene som tilfeldigvis er naboer en kort stund, får en betydning for hverandre som også gir mening, spenning og intensitet til historien som på mange måter handler om ekstrem forsoning.
 

Linda Olsson. La meg synge deg stille sanger

Inger Johanne Rosland, bibliotekar

Den rene landet av Alan Spence er en omfangsrik roman. Ifølge forfatteren er fortellingen basert på en sann historie, om Thomas Golver fra Aberdeen, Skottland, som dro til Nagasaki i Japan i 1859. "Uten meg ville ikke det nye Japan ha eksistert", sier har til en journalist mot slutten av boka. Vi følger Glover og japansk historie gjennom alle disse årene. En spennende historie, men den fenger meg ikke. Stappfull av detaljer om hvordan Glover og andre utlendinger får det til i det lukkede landet. Og nære og sikkert korrekte skildringer av japansk dagligliv. Spennende og interessante kjrlighetshistorier også. Innledningskapitlet, og et annet kapitel der vi møter Glovers sønn etter at Nagasaki ble ødelagt i 1945, er de avsnittene som jeg husker best. Jeg leste ikke hele romanen, men jeg fikk lyst til å lese Buddhas barn av Torbjørn Færøvik, så det har jeg tenkt å gjøre.