LESELYST

Etter å ha lest Marthas innlegg om blant annet Niffeneggers tidsreisende kvinne, kom jeg på en annen kjærlighetsbok jeg leste omtrent på den tida, som jeg nå skal anbefale:

Babels hunder av Carolyn Parkhurst er boken for alle hundeelskere og for alle som liker kjærlighetshistorier og for alle som liker.. ja, en god bok. Men først og fremst er det en bok om sorg og om kjærlighet, og om hvordan de to følelsene henger tett sammen.

Boken handler om Paul som kommer hjem fra jobb en dag og får beskjed om at kona er død; hun klatret opp i et tre, falt ned og døde. Hunden deres Lorelei er eneste vitne i saken, og Paul får dermed ikke vite om det er en ulykke, om hun ønsket det selv eller om en gal mann har tatt livet av henne. Han setter igang et prosjekt med å få Lorelei til å snakke, lingvist som han er. Vi får også historien om hvordan Paul og hans kone Lexy møttes og hvordan forholdet deres utvikler seg. Boken er delt opp slik at vi får historiene vekselsvis; et kap om da hun dør, et kap om da de møttes, kap fra nåtid og fra fortid. Det gir en drivkraft i boka som gjør det vanskelig å legge den fra seg. Samtidig vet vi som lesere hele tiden at Lexy er død og lurer på hvorfor…

Denne boken fikk jeg anbefalt fra mange forskjellige kanter. Allikevel tok det litt tid før jeg begynte på den. Hele opplegget med at han skulle lære en hund å snakke virket så lite troverdig at jeg mistet litt lysten. Ikke er jeg spesielt glad i hunder heller. Da jeg så begynte, slukte jeg boka. Jeg må til og med innrømme at jeg gråt strie strømmer mot slutten. Jeg fikk til og med lyst på hund. Denne boken handler mer om hvordan en mann sørger over tapet av sin store kjærlighet, enn om hvordan han får en hund til å snakke. En vakker, original og høyst troverdig kjærlighetsbok.