LESELYST

To hus og to kvinner. Veronika, den yngste, har dyp kjærlighetssorg, og er nettopp kommet til trakten. Den gamle kvinnen i nabohuset, Astrid, har bodd der nesten alltid. Hennes historie avdekkes etterhvert i sin gru og glede, mest det første, på en stillferdig måte, samtidig som livene deres vikles inn i hverandre. Det finnes fellestrekk. Mødrene forsvant tidlig ut av bildet.

I sin sorg er Veronica ikke så opptatt av uvesentlige saker, som f. eks. hva andre måtte mene om nabokona. Hun er i huset i Hälsingland for å skrive. For henne er det naturlig å ta kontakt med den fastboende i det andre huset. Hun banker på og de to kvinnene får etter en famlende start en rørende fortrolighet. Astrid har levd utsatt og vært mye alene. Vennskapet innebærer for henne en menneskeliggjøring og en forsoning med seg selv. Hun setter ord på det som har skjedd henne, forteller bruddstykker av sin livshistorie der noen av hendelsene er tydeligere enn andre. De to lager mat, Astrid tar Veronika med til hemmelige steder. 

Ord fra svensk litteratur følger teksten, og understreker en varsom fortrolighet. Tittellinjen er hentet fra Karin Boyes dikt, Min stackars unge… For i denne historien er det synd på menneskene. Men språket og fellesskapet  virker helbredende og gir håp.  En vakker tone i denne alvorlige boka. De to kvinnene som tilfeldigvis er naboer en kort stund, får en betydning for hverandre som også gir mening, spenning og intensitet til historien som på mange måter handler om ekstrem forsoning.
 

Linda Olsson. La meg synge deg stille sanger

Inger Johanne Rosland, bibliotekar