LESELYST

Hjertets sted av Steinunn Sigurdardóttir handler om en fortvilt aleneforelder og tenåringsmor, Harpa Eir, som forsøker å redde sin 15-årige datter ut av et miljø med rus og dårlige kamerater i Reykjavik. Datteren Edda har forvandlet seg fra å være sin mors lille solstråle og gledesspreder i barndommen til å bli et ungdomsmonster med Islands sureste rygg. Livsstilen hennes er så nedbrytende at det står om livet. Sammen med en god venninne tar Harpa Eir datteren med til sine slektninger øst på Island, og romanen forteller om reisen deres i bil gjennom et dramatisk landskap befolket av alver og småfolk.

For leseren er turen ganske eventyrlig, med eventyrets innslag av prøvelser helten skal gjennom og reisefølgets møter med mange underlige personer langs veien. Det gir en ekstra dimensjon til historien å vite at islendingenes tro på alver og underjordiske er seiglivet og vedvarende. Synsvinkelen ligger hos Harpa Eir som i smug er forfatter og gjemmer diktene sine i skittentøykurven slik at ingen skal finne dem. Inni seg skriver hun hele veien fortellingen om sitt liv, som hun utenfra som betrakter litt sørgmodig, men med mye humor. Samtidig som Harpa Eir strever med forholdet til Edda, har hun en innvendig dialog med sin egen avdøde mor som hun hadde et anstrengt forhold til. Selv om bokas ytre handling bare strekker seg over et par dagers reise, så gir den indre fortellingen om Harpa og Edda et tilbakeskuende oversyn på kvinnene og deres slekt. Etter min mening er dette et svært vellykket forfattergrep. Romanen var aldri kjedelig, men tvert i mot svært engasjerende; munter og sørgelig på en gang. Språket er lyrisk og lydrimende, og det står mye å lese mellom linjene. Jeg er så GLAD for at jeg tok i mot lesetips fra en deltaker i lesesirkelen ved Vadsø biblotek! Ellers ville jeg gått glipp av denne vidunderlige boka. Og slutten var helt etter mitt hjerte…

Under lesningen ble jeg minnet om en annen svært god bok jeg leste for et par år siden: Amerikansk pastorale av Philip Roth. Handlingen i denne boka er hentet fra et velstående miljø på den amerikanske østkysten. Bokas jeg-person er forfatter. Han får i oppdrag å skrive biografien til en vellykket forretningsmann, Seymore "Swede" Levov, som er bokas egentlige hovedperson. Forfatteren og forretningsmannen gikk på skole sammen under krigen. Swede var populær og en fremragende idrettsmann. Senere giftet han seg med Miss New Jersey, og sammen levde de et tilsynelatende idyllisk familieliv sammen med datteren Merry. "Pastorale" i bokas tittel betyr "hyrdedikt; eller sangspill med idyllisk, landlig motiv, en instrumentkomposisjon med fredfull, idyllisk stemning". Men Merry vokste opp og ble terrorist og seinere prostituert og stoffavhengig. Denne boka grep meg totalt mens jeg leste den, boka krevde all min oppmerksomhet og jeg hadde den i tankene hele tiden underveis og lenge etter at jeg var ferdig med den.

I begge romanene vil foreldrene gjøre alt for å redde sine barn. Både Harpa og Swede går ned i underverdenen for å berge døtrene sine. Begge romanene presenterer hovedpersonene som ledd i en generasjonskjede, men i svært forskjellige samfunn. Som leser fattet jeg håp for Eddas framtid på Island. Hennes mor er en fattig hjelpepleier, men de sterke båndene til familien og naturen gjør at hun allikevel har ressurser. Antakelig går det mye verre for Seymores Merry. Innvandrerbakgrunn, idrettskarriere og sterk arbeidsetikk hjelper ham ikke med å redde datteren i det fragmenterte USA der samfunnsidealene står for fall under og etter vietnamkrigen. 

Begge bøkene anbefales på det varmeste.